It's a long way to the top

Sant, sant. Veien er lang, men nå håper jeg at jeg snart er fremme.

Jeg hadde ikke hørt noe fra Musicheads på en uke, så da ble jeg nærmest tvunget (Neida, det er bra noen presser meg litt), til å ringe opp igjen. Jeg gjorde det, og nå har jeg ett intervju på tirsdag. Jeg gruer meg veldig, men jeg må jo tro og håpe at alt går bra og at jeg får jobben. Det hadde iallefall vært dritgøy om jeg fikk den. Det var forsåvidt ikke så mye mer enn det som skjedde på fredag, kan heller blogge til uken om hvordan intervjuet gikk. Ønsk meg lykke til, hvis ikke gjør jeg det selv igjen.

Nå gidder jeg ikke mer, for i dag har jeg bursdag, så nå skal jeg spise kake og drikke øl, haha!

Me sjåast!

Desperado, why don't you come to your senses?

Nei, si det. Det er lenge siden jeg har vært så stresset som jeg var i dag, og det tror jeg de fleste merket.

Dagen min startet som vanlig litt tregt. Jeg kom ikke helt i gang, og begynte igjen å tvile på hva og hvor jeg ville. Jeg finpusset litt på søknaden, og gjorde sakene jeg har skrevet om til PDF. Tok litt pauser, hørte på litt musikk og surret litt. Jeg har aldri vært glad i å ringe fremmede mennesker når det står en viktig sak på spill. Etterhvert som minuttene gikk ble jeg mer og mer motivert, og jeg fant til slutt ut at 'faen heller. Nå må jeg bare ringe'. Så jeg gikk opp, skrev ned nummer og kontaktpersoner og satte meg på biblioteket. Jeg trakk pusten dypt og slo nummeret til Dagbladet. Jeg må si at det ikke akkurat er veldig motiverende med frekke sentralbordfolk som gir sterkt uttrykk for at man hverken er ønsket eller bra nok. Men sånn er det jo, og det får jeg tåle.

Jeg kom på at jeg har en bekjent som jobber i VG, så jeg tok en telefon til hun. Hun fortalte meg at hun bare er en helt vanlig journalist, og at hun ikke på noen måte er med å påvirke hvem som blir ansatt eller hvem som blir sparket, men hun lovet å ta en prat med sjefen. Det var iallefall noe. Og det var veldig koselig at hun tok seg bryet med å ta det med videre, så jeg håper det ordner seg på en eller annen måte.

Sistemann på listen var musikkmagasinet Musicheads. Et relativt nyoppstartet magasin som i samarbeid med Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene gir ut et magasin spekket med musikknyheter. Han jeg pratet med virket veldig hyggelig, og etter en liten prat fikk jeg beskjed om å sende en søknad. Jeg sendte søknad, og la ved det jeg var fornøyd med av saker.

Jeg kan vel trygt si at det er lenge siden jeg har vært like nervøs som jeg er nå, både privat og skolemessig. Det er virkelig ikke morsomt å sitte og vente. Vente på å få høre om folk liker deg og det du gjør eller ikke. I fjor var jeg på mange måter veldig heldig. Jeg sendte en tekst jeg hadde skrevet til x antall aviser, og fikk svar fra en. Jeg sendte ikke søknad, hadde ingenting å vise til bortsett fra det ene jeg allerede hadde sendt, men ut i fra det fikk jeg likevel jobb. I år er det verre. Ikke bare fordi jeg må skrive søknad og promotere meg selv på best mulig måte, men fordi jeg føler meg så presset. Jeg vil og jeg skal få til det her. Uten flaks og tilfeldigheter, men fordi jeg er flink og fordi noen ser det. Så nå gjenstår det bare å vente og håpe at noen ser noe i det jeg gjør. Igjen krysser jeg fingrene for meg selv.

'Du må læra å krypa før du kan læra å gå, det er faktisk så enkelt som så'.

Stay tuned.

Rotete, dog oppklarende helg

Fredag ble til en dag full av misforståelser. Ting har endret seg siden i fjor, og jeg har nå skjønt at spillereglene er annerledes enn hva de var. Jeg fikk gjort nesten alt jeg skulle bortsett fra å sende søknadene mine, i tillegg til at jeg ble med Alexander til Plan A Kommunikasjon. Jeg beklager misforståelsene, og forsikrer om at det ikke vil skje igjen.

Uansett. Søknad og CV er nå ferdig skrevet, og portofolien er fullstappet med nye og gamle prosjekter. Både publiserte tekster, bilder, skoleoppgaver og annet relevant stoff er med, så nå gjenstår bare å sende søknader og få svar. Jeg ringte EUB på fredag, og jeg vil snart motta en attest på at jeg jobbet der, men før den tid får jeg ikke sendt søknader. Jeg er derimot mer sikker denne uken enn forrige uke på hva jeg vil. Etter 'skoledagen' min var over bar det til hovedstaden for å se Kaizers. (Jeg vet denne bloggen ikke er en Kaizers-blogg, men denne gangen er det faktisk relevant). Uansett. I tillegg til Kaizers så jeg også bandet The Vineyards, og etter den kvelden var jeg bombesikker på at det er musikkmagasin eller kultursider det må bli. Jeg var bombesikker. Musikk og skriving ligger i blodet og hjertet mitt, og da har jeg inget annet valg enn å følge det. 'Musicheads' virker som et bra alternativ, og i løpet av et par dager kommer jeg til å ringe redaksjonen der. Jeg er nå ett skritt nærmere mitt personlige mål - nemlig å finne ut hva jeg vil. Det hjelper ikke å ha en jobb så lenge man ikke er sikker på om det er det man gjør man egentlig vil, men jeg tror nå jeg begynner å nærme meg. Jeg skal bli musikkjournalist. Hvertfall i år. I år skal jeg bli det. Jeg vet det innebærer hardt arbeid, jeg kan ikke bare gå rett på her, som jeg gjorde i EUB. (Jeg må si at jeg har absolutt ingenting vondt å si om EUB. Fjoråret var et fint år, men jeg fant ut at jeg var på litt feil sti, og jeg klarer og føler ikke at jeg yter 100% med mindre jeg gjør noe jeg elsker.) Jeg startet riktignok på bånn i EUB og, men denne gangen må jeg nok regne med å starte enda lenger ned. Men jeg er forberedt på det, og gleder meg veldig til å se hvor jeg ender.