Nei, si det. Det er lenge siden jeg har vært så stresset som jeg var i dag, og det tror jeg de fleste merket.
Dagen min startet som vanlig litt tregt. Jeg kom ikke helt i gang, og begynte igjen å tvile på hva og hvor jeg ville. Jeg finpusset litt på søknaden, og gjorde sakene jeg har skrevet om til PDF. Tok litt pauser, hørte på litt musikk og surret litt. Jeg har aldri vært glad i å ringe fremmede mennesker når det står en viktig sak på spill. Etterhvert som minuttene gikk ble jeg mer og mer motivert, og jeg fant til slutt ut at 'faen heller. Nå må jeg bare ringe'. Så jeg gikk opp, skrev ned nummer og kontaktpersoner og satte meg på biblioteket. Jeg trakk pusten dypt og slo nummeret til Dagbladet. Jeg må si at det ikke akkurat er veldig motiverende med frekke sentralbordfolk som gir sterkt uttrykk for at man hverken er ønsket eller bra nok. Men sånn er det jo, og det får jeg tåle.
Dagen min startet som vanlig litt tregt. Jeg kom ikke helt i gang, og begynte igjen å tvile på hva og hvor jeg ville. Jeg finpusset litt på søknaden, og gjorde sakene jeg har skrevet om til PDF. Tok litt pauser, hørte på litt musikk og surret litt. Jeg har aldri vært glad i å ringe fremmede mennesker når det står en viktig sak på spill. Etterhvert som minuttene gikk ble jeg mer og mer motivert, og jeg fant til slutt ut at 'faen heller. Nå må jeg bare ringe'. Så jeg gikk opp, skrev ned nummer og kontaktpersoner og satte meg på biblioteket. Jeg trakk pusten dypt og slo nummeret til Dagbladet. Jeg må si at det ikke akkurat er veldig motiverende med frekke sentralbordfolk som gir sterkt uttrykk for at man hverken er ønsket eller bra nok. Men sånn er det jo, og det får jeg tåle.
Jeg kom på at jeg har en bekjent som jobber i VG, så jeg tok en telefon til hun. Hun fortalte meg at hun bare er en helt vanlig journalist, og at hun ikke på noen måte er med å påvirke hvem som blir ansatt eller hvem som blir sparket, men hun lovet å ta en prat med sjefen. Det var iallefall noe. Og det var veldig koselig at hun tok seg bryet med å ta det med videre, så jeg håper det ordner seg på en eller annen måte.
Sistemann på listen var musikkmagasinet Musicheads. Et relativt nyoppstartet magasin som i samarbeid med Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene gir ut et magasin spekket med musikknyheter. Han jeg pratet med virket veldig hyggelig, og etter en liten prat fikk jeg beskjed om å sende en søknad. Jeg sendte søknad, og la ved det jeg var fornøyd med av saker.
Jeg kan vel trygt si at det er lenge siden jeg har vært like nervøs som jeg er nå, både privat og skolemessig. Det er virkelig ikke morsomt å sitte og vente. Vente på å få høre om folk liker deg og det du gjør eller ikke. I fjor var jeg på mange måter veldig heldig. Jeg sendte en tekst jeg hadde skrevet til x antall aviser, og fikk svar fra en. Jeg sendte ikke søknad, hadde ingenting å vise til bortsett fra det ene jeg allerede hadde sendt, men ut i fra det fikk jeg likevel jobb. I år er det verre. Ikke bare fordi jeg må skrive søknad og promotere meg selv på best mulig måte, men fordi jeg føler meg så presset. Jeg vil og jeg skal få til det her. Uten flaks og tilfeldigheter, men fordi jeg er flink og fordi noen ser det. Så nå gjenstår det bare å vente og håpe at noen ser noe i det jeg gjør. Igjen krysser jeg fingrene for meg selv.
'Du må læra å krypa før du kan læra å gå, det er faktisk så enkelt som så'.
Stay tuned.
Sistemann på listen var musikkmagasinet Musicheads. Et relativt nyoppstartet magasin som i samarbeid med Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene gir ut et magasin spekket med musikknyheter. Han jeg pratet med virket veldig hyggelig, og etter en liten prat fikk jeg beskjed om å sende en søknad. Jeg sendte søknad, og la ved det jeg var fornøyd med av saker.
Jeg kan vel trygt si at det er lenge siden jeg har vært like nervøs som jeg er nå, både privat og skolemessig. Det er virkelig ikke morsomt å sitte og vente. Vente på å få høre om folk liker deg og det du gjør eller ikke. I fjor var jeg på mange måter veldig heldig. Jeg sendte en tekst jeg hadde skrevet til x antall aviser, og fikk svar fra en. Jeg sendte ikke søknad, hadde ingenting å vise til bortsett fra det ene jeg allerede hadde sendt, men ut i fra det fikk jeg likevel jobb. I år er det verre. Ikke bare fordi jeg må skrive søknad og promotere meg selv på best mulig måte, men fordi jeg føler meg så presset. Jeg vil og jeg skal få til det her. Uten flaks og tilfeldigheter, men fordi jeg er flink og fordi noen ser det. Så nå gjenstår det bare å vente og håpe at noen ser noe i det jeg gjør. Igjen krysser jeg fingrene for meg selv.
'Du må læra å krypa før du kan læra å gå, det er faktisk så enkelt som så'.
Stay tuned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar