Jeg håper dere som leser bloggen min klarer å fange opp de små hintene av sarkasme og humor som ligger spredt rundt omkring her? Dersom dere ikke gjør det er det mest sannsylig bare jeg som har dårlig humor.
Nok en fredag er overstått, og nok en fredag sitter jeg uten jobb. Etter avslaget fra Musicheads (som jeg skrev mangt og meget om i forrige innlegg), fant jeg til slutt ut at det faktisk lønner seg å ha minst 5 søknader ute av gangen. Hvem ville vel trodd det? Nå vet iallefall jeg det, så derfor synes jeg at jeg var veldig produktiv denne fredagen. Jeg sendte faktisk ut fem søknader. Jeg vil ikke si til hvem, jeg lar det bli et lite mysterium til jeg eventuelt får jobb der. Da skal jeg selvfølgelig fortelle.
Uansett. Jeg fikk sendt ut søknader, ringt folk og finpusset på det jeg har av skriveprøver. Jeg følte vel egentlig mest for å gi opp (jeg er både redd for ikke få jobb, og for ikke å få karakter i faget siden jeg ikke har fått meg jobb), så denne fredagen ble jeg plutselig veldig mye mer gira enn jeg tidligere har vært på å få jobb. Så nå håper jeg bare at jeg endelig, endelig (!), kan få meg en jobb jeg vil ha. Jeg skal ikke si jeg har en god følelse rundt det, for jeg har ingen konkrete følelser når det gjelder det her. Det blir litt som det vi har i matte nå, nemlig sannsynlighet. Hvor sannsynlig er det at jeg - en jente på 18 år som fortsatt går på VGS - får jobb hos et seriøst og underholdene magasin som ivaretar mine interesser? Tja. Det kan man jo lure på. Er jo bare å tippe og håpe.
For n'te gang ønsker jeg meg selv lykke til, og thumbs up!
Takk, og farvel.
søndag 18. oktober 2009
tirsdag 13. oktober 2009
Nederlag på nederlag
Det blir nok litt melodramatisk innlegg dette her, men akk ja.
Det som syntes å være den perfekte jobb i Musicheads ble nå kastet vekk som en gammel epleskrott. Etter to uker med venting etter lovende ord og; "vi skal bare avtale og fikse litt greier, så sender vi deg noen oppgaver og du er nesten garantert jobben", så kom selvfølgelig BEKLAGER. Dette var en skikkelig nedtur.
På dette tidspunktet - 00.30 på en mandag kveld - får jeg bare lyst til å flytte til Uganda og bo i et lite telt lang, langt vekk hvor jeg slipper flere beklagelser og nederlag. Jeg begynte jo å tvile på om dette var en jobb for meg. Jeg tenkte "skal jeg ta den, eller skal jeg ikke ta den? Er det noe å satse på?", og jeg var på en måte innstilt på faktisk å takke nei dersom jeg fikk den. Eller. Å takke nei er vel å dra den litt langt, men jeg begynte som sagt å tvile. Men nå som jeg har fått det kjente og kjære nei'et, er jeg fryktelig langt nede. Det var rett og slett skikkelig dritt.
Det heter vel at man ikke vet hva man har før man mister det? Vel. Jeg har vel ikke egentlig hatt dette jobben, men jeg følte iallefall at det var mer eller mindre klart at jeg skulle få den, men nå som jeg da altså ikke fikk den var det skikkelig, skikkelig kjedelig. Men jeg fikk i det minste en koselig mail, ikke bare standardsvar og et vanlig beklager.
"Du virker som en kjempeflink og positiv jente, og skriveprøvene vi leste virket veldig lovende, så dette har ingenting med dine kvalifikasjoner å gjøre"
Slike ord er iallefall koselig å høre på tross av at jeg ikke fikk jobben jeg ville ha. Nå håper jeg desperat på positivt svar fra VG Helg, og dersom ikke det løser seg kommer nok Uganda-alternativet til å stå ganske sterkt.
Nå legger jeg meg og drømmer om fripass og gyldne penner og notatblokker, mens jeg lar Jokke overta de siste linjene i blogginnlegget.
Jeg veit ikke hva jeg venter på
men jeg venter.
Det som syntes å være den perfekte jobb i Musicheads ble nå kastet vekk som en gammel epleskrott. Etter to uker med venting etter lovende ord og; "vi skal bare avtale og fikse litt greier, så sender vi deg noen oppgaver og du er nesten garantert jobben", så kom selvfølgelig BEKLAGER. Dette var en skikkelig nedtur.
På dette tidspunktet - 00.30 på en mandag kveld - får jeg bare lyst til å flytte til Uganda og bo i et lite telt lang, langt vekk hvor jeg slipper flere beklagelser og nederlag. Jeg begynte jo å tvile på om dette var en jobb for meg. Jeg tenkte "skal jeg ta den, eller skal jeg ikke ta den? Er det noe å satse på?", og jeg var på en måte innstilt på faktisk å takke nei dersom jeg fikk den. Eller. Å takke nei er vel å dra den litt langt, men jeg begynte som sagt å tvile. Men nå som jeg har fått det kjente og kjære nei'et, er jeg fryktelig langt nede. Det var rett og slett skikkelig dritt.
Det heter vel at man ikke vet hva man har før man mister det? Vel. Jeg har vel ikke egentlig hatt dette jobben, men jeg følte iallefall at det var mer eller mindre klart at jeg skulle få den, men nå som jeg da altså ikke fikk den var det skikkelig, skikkelig kjedelig. Men jeg fikk i det minste en koselig mail, ikke bare standardsvar og et vanlig beklager.
"Du virker som en kjempeflink og positiv jente, og skriveprøvene vi leste virket veldig lovende, så dette har ingenting med dine kvalifikasjoner å gjøre"
Slike ord er iallefall koselig å høre på tross av at jeg ikke fikk jobben jeg ville ha. Nå håper jeg desperat på positivt svar fra VG Helg, og dersom ikke det løser seg kommer nok Uganda-alternativet til å stå ganske sterkt.
Nå legger jeg meg og drømmer om fripass og gyldne penner og notatblokker, mens jeg lar Jokke overta de siste linjene i blogginnlegget.
Jeg veit ikke hva jeg venter på
men jeg venter.
søndag 11. oktober 2009
Save me!
Det er som regel en av tingene Kaizerfansen forbinder med Kaizers, men denne gangen ber jeg høyere makter om å save meg. Jeg vil ha jobb, men det er f**n så vanskelig.
Fredagen før høstferien var en bortkastet dag, spør du meg. Lite skjedde. Jeg ventet på oppgaver fra Musicheads (intervjuet gikk forresten veldig bra, og jeg var nesten garantert jobb, men grunnet en del problemer får jeg ikke vite ting sikkert før i slutten av oktober), og surret rundt.
Fredag 09.10 var derimot litt mer produktiv. Jeg ringte Musicheads og spurte etter oppgaver, men fikk ikke svar, så da sendte jeg en mail. Jeg ringte også avdelingslederen i VG Helg, Kjersti Moen som virket veldig positiv og koselig og ba meg om å sende søknad og skriveprøver. Så det gjorde jeg og.
I tillegg hadde jeg en samtale med Bitten og Annicken i likhet med alle andre. Det eneste som er så fryktelig dumt med å være på utplasseringsgruppen er at man får så mange avslag, og blir så fryktelig usikker på om det er dette man bør gjøre, og om man ikke er god nok.
"Desverre. Fredager er en dårlig dag" eller "Desverre. Vi har ikke kapasitet til å ta hånd om utplasseringselever", og selvfølgelig "Men tusen takk for interessen!"
Gud, så irriterende. De får jo gratis arbeidskraft, jeg kan godt hente kaffe jeg. Tenk å ha en personlig kaffehenter? Det hadde virkelig vært noe.
Så nå får jeg bare vente på svar fra VG Helg og Musicheads og se om noen av de er interessert i en personlig kaffehenter. Jeg har ihvertfall håpet oppe.
Fred ut, hej då.
Fredagen før høstferien var en bortkastet dag, spør du meg. Lite skjedde. Jeg ventet på oppgaver fra Musicheads (intervjuet gikk forresten veldig bra, og jeg var nesten garantert jobb, men grunnet en del problemer får jeg ikke vite ting sikkert før i slutten av oktober), og surret rundt.
Fredag 09.10 var derimot litt mer produktiv. Jeg ringte Musicheads og spurte etter oppgaver, men fikk ikke svar, så da sendte jeg en mail. Jeg ringte også avdelingslederen i VG Helg, Kjersti Moen som virket veldig positiv og koselig og ba meg om å sende søknad og skriveprøver. Så det gjorde jeg og.
I tillegg hadde jeg en samtale med Bitten og Annicken i likhet med alle andre. Det eneste som er så fryktelig dumt med å være på utplasseringsgruppen er at man får så mange avslag, og blir så fryktelig usikker på om det er dette man bør gjøre, og om man ikke er god nok.
"Desverre. Fredager er en dårlig dag" eller "Desverre. Vi har ikke kapasitet til å ta hånd om utplasseringselever", og selvfølgelig "Men tusen takk for interessen!"
Gud, så irriterende. De får jo gratis arbeidskraft, jeg kan godt hente kaffe jeg. Tenk å ha en personlig kaffehenter? Det hadde virkelig vært noe.
Så nå får jeg bare vente på svar fra VG Helg og Musicheads og se om noen av de er interessert i en personlig kaffehenter. Jeg har ihvertfall håpet oppe.
Fred ut, hej då.
Abonner på:
Innlegg (Atom)