Nederlag på nederlag

Det blir nok litt melodramatisk innlegg dette her, men akk ja.

Det som syntes å være den perfekte jobb i Musicheads ble nå kastet vekk som en gammel epleskrott. Etter to uker med venting etter lovende ord og; "vi skal bare avtale og fikse litt greier, så sender vi deg noen oppgaver og du er nesten garantert jobben", så kom selvfølgelig BEKLAGER. Dette var en skikkelig nedtur.
På dette tidspunktet - 00.30 på en mandag kveld - får jeg bare lyst til å flytte til Uganda og bo i et lite telt lang, langt vekk hvor jeg slipper flere beklagelser og nederlag. Jeg begynte jo å tvile på om dette var en jobb for meg. Jeg tenkte "skal jeg ta den, eller skal jeg ikke ta den? Er det noe å satse på?", og jeg var på en måte innstilt på faktisk å takke nei dersom jeg fikk den. Eller. Å takke nei er vel å dra den litt langt, men jeg begynte som sagt å tvile. Men nå som jeg har fått det kjente og kjære nei'et, er jeg fryktelig langt nede. Det var rett og slett skikkelig dritt.

Det heter vel at man ikke vet hva man har før man mister det? Vel. Jeg har vel ikke egentlig hatt dette jobben, men jeg følte iallefall at det var mer eller mindre klart at jeg skulle få den, men nå som jeg da altså ikke fikk den var det skikkelig, skikkelig kjedelig. Men jeg fikk i det minste en koselig mail, ikke bare standardsvar og et vanlig beklager.

"Du virker som en kjempeflink og positiv jente, og skriveprøvene vi leste virket veldig lovende, så dette har ingenting med dine kvalifikasjoner å gjøre"

Slike ord er iallefall koselig å høre på tross av at jeg ikke fikk jobben jeg ville ha. Nå håper jeg desperat på positivt svar fra VG Helg, og dersom ikke det løser seg kommer nok Uganda-alternativet til å stå ganske sterkt.

Nå legger jeg meg og drømmer om fripass og gyldne penner og notatblokker, mens jeg lar Jokke overta de siste linjene i blogginnlegget.

Jeg veit ikke hva jeg venter på
men jeg venter.