Kaizers kan liksom sette ord på alt, de. Tenk om jeg faktisk kunne sett mitt liv i perspektiv fra et helikopter. Da hadde alt blitt så utrolig mye klarere med en gang. Men siden jeg ikke har et helikopter får jeg heller prøve å se ting fra flere perspektiv her nede på jorden, og jeg føler selv at jeg begynner å få litt teken på det nå, altså.
Denne fredagen var jeg faktisk forberedt og fikk laget så mye som to saker! Ja, jeg vet det - det er helt sykt! Det var iallefall deilig å kunne komme på jobb å si "Pssst. Saken min er snart ferdig, jeg begynte jo på den i går!" (les: natt til fredag). Uansett da, så sparte det meg for en god del tid, og det var jo veldig deilig. Jeg må bare innrømme at jeg liker meg kjempegodt der. Alle er så koselige, og kaffen æ'kke så værst heller. Tilogmed dama i resepsjonen kjenner meg igjen (hun vil riktignok ikke slippe meg inn før hun har ringt en av Plan B's ansatte, men hun kjenner meg da igjen), og det er jo positivt vil jeg tro. Hun kaller meg alltid for "den unge damen som er utplassert hos dere", og da skjønner jo alle at det er den unge frøken Oskarsen som har ankommet. Oh my, how glamorous.
Jeg føler at jeg utnytter tiden min ganske bra når jeg er der. Jeg bruker riktignok en del tid på hver sak, men det er bare fordi jeg vil føle meg trygg på at det jeg har gjort er bra, og det tror jeg er positivt. Men på fredag fikk jeg som sagt ferdig hele to saker, noe jeg tror Karoline syntes var veldig positivt. Det ble visst veldig mye positivitet her nå, men det må da være mye bedre enn negativitet?
Neste fredag skal jeg ikke på utplassering grunnet medietentamen/eksamen, men jeg kan godt blogge om den og, sånn for å holde det gående her. Vi får se hva det blir til, men jeg gleder meg til å komme tilbake om to uker iallefall!
Tja. Jeg vet ikke helt hva mer det er å si om denne dagen, bortsett fra at den var veldig bra. Det eneste som ikke var veldig bra var at jeg rev ned et pappesketårn og sølte kaffe over hele den hvite singleten min, men shit au. Vi lever da enda. Er det forresten veldig urelevant at jeg drar inn Kaizers i mange av innleggene mine? I think not. Men det er bare fordi de er en stor inspirasjonskilde, og det er liksom de som keeps me goin', ikkesant. Og let's face it - ingen Kaizers, ingen Tone. Sad, but true. Det ble mye engelsk her nå, og et litt tullete innlegg, men vi overlever vel det og?
Stay tuned, and don't forget to feed the dog, friend
mandag 7. desember 2009
mandag 30. november 2009
Hello Sir. Please help me in this
Ny dag, nye utfordringer. Dagens utfordring var å komme frem i tide og å skrive om mote. Jeg vil påstå at den siste utfordringen var den vanskeligste, selv for et sneglemenneske som meg.
I dag var det bare såvidt jeg rakk frem i tide, men denne gangen kan jeg faktisk skylde på andre enn meg selv. Nemlig NSB. Alle tog var innstilt, noe som gjorde at vi ble stående i tunellen mellom Lillestrøm og Oslo S i godt og vel 20 minutter. Jeg må innrømme at det føles godt å kunne skylde på noen andre når jeg nesten kommer for sent. Jeg rakk det akkurat på slaget tror jeg, selv om det sikkert ikke hadde vært verdens undergang om jeg hadde kommet ti minutter for sent. Men jeg liker å være litt tidlig ute når det gjelder sånne ting, selv om jeg er veldig dårlig på å komme tidsnok. Tror jeg får begynne å tenke at jobb og skole er som en Kaizers konsert - jeg får komme fem timer før det starter for å sikre meg plass.
Men! Dagens biggest challenge var jo oppgaven jeg fikk. Jeg skulle skrive om mote. Jeg liker å lese om mote, og jeg liker å se på det som har med mote å gjøre, men jeg er nok ikke akkurat verdensmester i å skrive om mote. Jeg lurte på hvordan i allverden dette kom til å gå, men samtidig var jeg litt spent. Det er jo ikke mote jeg har mest lyst å skrive om, men det var jo gøy også. Synes det er greit å få prøvd meg på litt forskjellig, det styrker jo egentlig bare skrivingen min. Men frem til neste uke skal jeg forberede en sak om hva som skjer i julen. Hvilke plater slippes, hvilke filmer har premiere og hva skjer i byen. Det gleder jeg meg til, det blir moro!
Jeg har forresten klaget til Gud og hvermann om at jeg ikke skal på noen julebord i år, og jeg er litt småsjalu fordi Pikseletaten skal på julebord, men ikke jeg. Plan B redaksjonen skulle ha julebord på fredag og spurte meg om jeg ville være med. Selvfølgelig ville jeg det, ble jo superhappy når de spurte. Det eneste kjipe var at jeg ble spurt 16.00 om jeg ville bli med ut 20.00. Jeg hadde nok ikke rukket det (jeg bruker jo 40 minutter på tog hver vei), jeg hadde ikke penger og jeg hadde ikke klær, så det gikk egentlig litt til Helvete for min del. Litt kjedelig å ikke få vært med på det, men synes iallefall det var veldig koselig at de spurte, så jeg får heller bli med ut en annen gang.
Dette ble et litt kjedelig innlegg, men neste ukes innlegg blir nok bedre. Har jobbet stort sett hele helgen, og nå som klokken snart er 02.00 natt til mandag føler jeg meg ganske tappet for både kreativitet og energi, og da er det litt vanskelig å skrive vittige blogginnlegg.
Håper du får en fortryllende natt
I dag var det bare såvidt jeg rakk frem i tide, men denne gangen kan jeg faktisk skylde på andre enn meg selv. Nemlig NSB. Alle tog var innstilt, noe som gjorde at vi ble stående i tunellen mellom Lillestrøm og Oslo S i godt og vel 20 minutter. Jeg må innrømme at det føles godt å kunne skylde på noen andre når jeg nesten kommer for sent. Jeg rakk det akkurat på slaget tror jeg, selv om det sikkert ikke hadde vært verdens undergang om jeg hadde kommet ti minutter for sent. Men jeg liker å være litt tidlig ute når det gjelder sånne ting, selv om jeg er veldig dårlig på å komme tidsnok. Tror jeg får begynne å tenke at jobb og skole er som en Kaizers konsert - jeg får komme fem timer før det starter for å sikre meg plass.
Men! Dagens biggest challenge var jo oppgaven jeg fikk. Jeg skulle skrive om mote. Jeg liker å lese om mote, og jeg liker å se på det som har med mote å gjøre, men jeg er nok ikke akkurat verdensmester i å skrive om mote. Jeg lurte på hvordan i allverden dette kom til å gå, men samtidig var jeg litt spent. Det er jo ikke mote jeg har mest lyst å skrive om, men det var jo gøy også. Synes det er greit å få prøvd meg på litt forskjellig, det styrker jo egentlig bare skrivingen min. Men frem til neste uke skal jeg forberede en sak om hva som skjer i julen. Hvilke plater slippes, hvilke filmer har premiere og hva skjer i byen. Det gleder jeg meg til, det blir moro!
Jeg har forresten klaget til Gud og hvermann om at jeg ikke skal på noen julebord i år, og jeg er litt småsjalu fordi Pikseletaten skal på julebord, men ikke jeg. Plan B redaksjonen skulle ha julebord på fredag og spurte meg om jeg ville være med. Selvfølgelig ville jeg det, ble jo superhappy når de spurte. Det eneste kjipe var at jeg ble spurt 16.00 om jeg ville bli med ut 20.00. Jeg hadde nok ikke rukket det (jeg bruker jo 40 minutter på tog hver vei), jeg hadde ikke penger og jeg hadde ikke klær, så det gikk egentlig litt til Helvete for min del. Litt kjedelig å ikke få vært med på det, men synes iallefall det var veldig koselig at de spurte, så jeg får heller bli med ut en annen gang.
Dette ble et litt kjedelig innlegg, men neste ukes innlegg blir nok bedre. Har jobbet stort sett hele helgen, og nå som klokken snart er 02.00 natt til mandag føler jeg meg ganske tappet for både kreativitet og energi, og da er det litt vanskelig å skrive vittige blogginnlegg.
Håper du får en fortryllende natt
mandag 23. november 2009
I'm going to make this my own moon landing
Sivert Høyem synger så fint om at han skal gjøre dette til sin egen "moon landing", og vet du hva? Det har jeg tenkt til og! Kanskje ikke på samme måte som Mr. Høyem, men jeg har virkelig tenkt å få noe ut av dette året i utplassering, og virkelig vise hva jeg er god for.
Fredag var min første dag i arbeid, og for en jättehärlig dag. Jeg føler meg virkelig hjemme dit jeg har kommet, og jeg er superhappy for at de ville ha meg. Dagen startet med at jeg hadde goood tid (det er en veldig uvant, dog deilig følelse for et menneske som meg). Jeg rakk toget med 15 minutters margin, hørte på vestlandsk ompa og viserock på toget, kjøpte meg en halvveis god kopp kaffe på Narvesen, tok t-banen til Majorstuen og tuslet sakte mot Egmont bygget og min nye arbeidsplass. Jeg tok meg god tid og studerte hvert bidige menneske jeg gikk forbi, stoppet utenfor Colosseum og lurte på om jeg skulle ta meg en tur på kino, og stoppet for å høre på en mann spille trekkspill. Jeg hadde tre kvarter på meg fra jeg ankom Oslo S og til jeg skulle være på jobb, og reisen tar drøye ti minutter, så jeg hadde nok av tid å slå ihjel.
Jeg skulle være der klokken ti, og bestemte meg for å være der kvart på ti. Jadda. Jeg kom og jeg ventet. Det gjorde meg egentlig ingen ting å sitte i resepsjonen å vente en halvtime, men gleder meg jo til jeg får nøkkelkort så jeg bare kan spasere rett inn. Uansett da. Rundt kvart over ti kom Karoline og hentet meg, og vi gikk opp på kontoret. De første timene ble brukt til litt innføring av systemene, litt om hvordan de skriver i Plan B/BiipMag, opprette e-mail til meg, samt å gi meg tilgang og passord til alt jeg trengte tilgang og passord til. De første timene gikk egentlig veldig fort, og så var det lunsj. Føler at alle som jobber der synes det er koselig at jeg er der, og det er jo en veldig hyggelig følelse. Jeg kjenner de jo ikke så godt enda, men de er alltid blide og glade mot meg, og hva mer kunne jeg egentlig ønsket meg?
Da vi kom opp igjen fra lunsj spurte Karoline hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. "Nja. Jo. Det må vel bli musikk da. Det var hovedsaklig det jeg var ute etter da jeg søkte jobb", svarte jeg. "SUPERT! Det er det jeg liker best å skrive om og. Jeg skulle egentlig ønske hele bladet bare var om musikk!". For en super sjef, tenkte jeg. Og for et herlig sted. Hun spurte hva slags musikk jeg likte best, og jeg svarte jo selvfølgelig Kaizers. Hun syntes det var kult at jeg likte litt annerledes musikk, og det er jeg jo helt enig i. Merker at jeg kommer litt off-topic noen ganger her, men jeg føler at det skjer så mye kult og positivt at jeg bare MÅ skrive om det.
Hvertfall spurte hun hva jeg ville skrive om når det gjaldt musikk. Om det var anmeldelser, forhåndsomtaler, intervjuer? Jeg var ikke helt sikker på hvor store oppgaver jeg turte å ta på meg første dagen, så jeg sa jeg kunne begynne med forhåndsomtaler. Jeg tror det var greit, jeg. Jeg starter med det, også bygger jeg det heller opp. Det virker jo iallefall som om hun tror jeg kan klare det jeg vil, og det er jo utrolig motiverende, samtidig som jeg føler det setter et lite press på meg, men det er jo bare positivt sånn overall.
Men en ting må jeg fortelle dere; det å skrive forhåndsomtaler om ti album som enda ikke har kommet, og om artister jeg svært sjeldent hører på er ikke bare, bare, altså. Jeg brukte faktisk et par-tre timer på det. For det er ikke bare det å finne et album og skrive masse rart. Jeg må gjøre grundig research, plukke artistene og albumene med omhu, skrive akkurat passe mengde tekst og akkurat nok informasjon om albumene. Være akkurat subjektiv og objektiv nok, og finne akkurat de perfekte bildene. Så det er faktisk ikke bare piece of cake, men I love it! Så nå ligger det mest sannsynlig en liste over neste ukes hotteste platekjøp, og snart håper jeg at jeg får skrive en anmeldelse!
Jeg har jo sutra og klaga fordi jeg vil skrive om musikk, og nå slipper jeg endelig å sutre mer. Jeg føler jeg har valgt helt rett område, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke fikk jobb før nå, og for at jeg jobber der jeg jobber. På fredag satt jeg to/tre timer foran skjermen (nå snakker jeg om timene da jeg skulle begynne med forhåndsomtalene), hørte på musikk, samlet informasjon om musikk og skrev om musikk. Det er jo fantastisk. Heldigvis slipper jeg å flytte til Uganda i telt, for nå har jeg en utrolig kul jobb som musikkjournalist (føles deilig å si det, selv om det kanskje ikke er 100% sant enda), og jeg gleder meg til å komme igjen neste fredag. Og forresten - det jeg skrev på fredag kan leses og sees på www.biipmag.no, under overskriften "Ukas feteste plateutgivelser".
En annen positiv ting er at de har kaffemaskin, noe som virkelig setter prikken over i-en.
Ha en uforglemmelig uke, og en fin natt til mandag!
Fredag var min første dag i arbeid, og for en jättehärlig dag. Jeg føler meg virkelig hjemme dit jeg har kommet, og jeg er superhappy for at de ville ha meg. Dagen startet med at jeg hadde goood tid (det er en veldig uvant, dog deilig følelse for et menneske som meg). Jeg rakk toget med 15 minutters margin, hørte på vestlandsk ompa og viserock på toget, kjøpte meg en halvveis god kopp kaffe på Narvesen, tok t-banen til Majorstuen og tuslet sakte mot Egmont bygget og min nye arbeidsplass. Jeg tok meg god tid og studerte hvert bidige menneske jeg gikk forbi, stoppet utenfor Colosseum og lurte på om jeg skulle ta meg en tur på kino, og stoppet for å høre på en mann spille trekkspill. Jeg hadde tre kvarter på meg fra jeg ankom Oslo S og til jeg skulle være på jobb, og reisen tar drøye ti minutter, så jeg hadde nok av tid å slå ihjel.
Jeg skulle være der klokken ti, og bestemte meg for å være der kvart på ti. Jadda. Jeg kom og jeg ventet. Det gjorde meg egentlig ingen ting å sitte i resepsjonen å vente en halvtime, men gleder meg jo til jeg får nøkkelkort så jeg bare kan spasere rett inn. Uansett da. Rundt kvart over ti kom Karoline og hentet meg, og vi gikk opp på kontoret. De første timene ble brukt til litt innføring av systemene, litt om hvordan de skriver i Plan B/BiipMag, opprette e-mail til meg, samt å gi meg tilgang og passord til alt jeg trengte tilgang og passord til. De første timene gikk egentlig veldig fort, og så var det lunsj. Føler at alle som jobber der synes det er koselig at jeg er der, og det er jo en veldig hyggelig følelse. Jeg kjenner de jo ikke så godt enda, men de er alltid blide og glade mot meg, og hva mer kunne jeg egentlig ønsket meg?
Da vi kom opp igjen fra lunsj spurte Karoline hva jeg kunne tenke meg å jobbe med. "Nja. Jo. Det må vel bli musikk da. Det var hovedsaklig det jeg var ute etter da jeg søkte jobb", svarte jeg. "SUPERT! Det er det jeg liker best å skrive om og. Jeg skulle egentlig ønske hele bladet bare var om musikk!". For en super sjef, tenkte jeg. Og for et herlig sted. Hun spurte hva slags musikk jeg likte best, og jeg svarte jo selvfølgelig Kaizers. Hun syntes det var kult at jeg likte litt annerledes musikk, og det er jeg jo helt enig i. Merker at jeg kommer litt off-topic noen ganger her, men jeg føler at det skjer så mye kult og positivt at jeg bare MÅ skrive om det.
Hvertfall spurte hun hva jeg ville skrive om når det gjaldt musikk. Om det var anmeldelser, forhåndsomtaler, intervjuer? Jeg var ikke helt sikker på hvor store oppgaver jeg turte å ta på meg første dagen, så jeg sa jeg kunne begynne med forhåndsomtaler. Jeg tror det var greit, jeg. Jeg starter med det, også bygger jeg det heller opp. Det virker jo iallefall som om hun tror jeg kan klare det jeg vil, og det er jo utrolig motiverende, samtidig som jeg føler det setter et lite press på meg, men det er jo bare positivt sånn overall.
Men en ting må jeg fortelle dere; det å skrive forhåndsomtaler om ti album som enda ikke har kommet, og om artister jeg svært sjeldent hører på er ikke bare, bare, altså. Jeg brukte faktisk et par-tre timer på det. For det er ikke bare det å finne et album og skrive masse rart. Jeg må gjøre grundig research, plukke artistene og albumene med omhu, skrive akkurat passe mengde tekst og akkurat nok informasjon om albumene. Være akkurat subjektiv og objektiv nok, og finne akkurat de perfekte bildene. Så det er faktisk ikke bare piece of cake, men I love it! Så nå ligger det mest sannsynlig en liste over neste ukes hotteste platekjøp, og snart håper jeg at jeg får skrive en anmeldelse!
Jeg har jo sutra og klaga fordi jeg vil skrive om musikk, og nå slipper jeg endelig å sutre mer. Jeg føler jeg har valgt helt rett område, og jeg er så utrolig glad for at jeg ikke fikk jobb før nå, og for at jeg jobber der jeg jobber. På fredag satt jeg to/tre timer foran skjermen (nå snakker jeg om timene da jeg skulle begynne med forhåndsomtalene), hørte på musikk, samlet informasjon om musikk og skrev om musikk. Det er jo fantastisk. Heldigvis slipper jeg å flytte til Uganda i telt, for nå har jeg en utrolig kul jobb som musikkjournalist (føles deilig å si det, selv om det kanskje ikke er 100% sant enda), og jeg gleder meg til å komme igjen neste fredag. Og forresten - det jeg skrev på fredag kan leses og sees på www.biipmag.no, under overskriften "Ukas feteste plateutgivelser".
En annen positiv ting er at de har kaffemaskin, noe som virkelig setter prikken over i-en.
Ha en uforglemmelig uke, og en fin natt til mandag!
mandag 16. november 2009
ENDELIG!
Endelig, endelig, endelig har jeg fått meg utplasseringsplass! Nå har jeg offisielt plass i Plan B, og akkurat her, akkurat nå begynner jeg på et nytt og spennende liv som journalist. Oh yes!
I dag var en ganske så bra dag, og jeg håper jeg får mange fler av disse. Nå skal jeg ramse opp hele dagen min for deg, for det var en BRA dag! Først sto jeg opp. Jeg gikk ned trappen og... neida.
Men uansett da.
Dagen startet med at jeg dro innom skolen for å si ifra om at jeg skulle på intervju, og for å få igjen en prøve eller to. Jeg fikk igjen matteprøven min og fikk 4+! "What", tenker du. "JIPPI", tenker jeg. Jeg blir fornøyd hvis jeg får 3 i matte, for jeg er veldig dårlig i det faget, så derfor var det en skikkelig powerboost å starte dagen med 4+ i et fag jeg egentlig ikke føler jeg forstår meg på i det hele tatt. Så det satte på en måte standarden og humøret for dagen. Jeg tror faktisk jeg smilte hele buss-, tog- og t-bane turen til Oslo, og det e'kke hver dag. Jeg gruet meg nesten ikke heller, det eneste jeg gruet meg til var å prøve å finne frem dit jeg skulle. Det gikk heldigvis greit, og jeg var tilogmed fremme 10 minutter før tiden. Fremskritt!
Jeg ble hentet i resepsjonen av Karoline, og deretter bar det opp fire etasjer til syvende etasje og Plan B. (Resepsjonen er i tredje etasje, jeg er ikke så dårlig i matte, altså).
Jeg hilset på alle som jobbet der og fikk litt informasjon om Plan B (Plan B ble overdratt til Biip for litt over ett år siden, så jeg har faktisk utplassering hos både Plan B og Biip, men jeg regner med at det blir hovedsaklig Plan B jeg skal jobbe med). Et av de første spørsmålene jeg fikk da jeg kom var "Spiller du Call of Duty?" Herregud, tenkte jeg. Kødder de? Jeg er litt skap-gamer, og ligger å spiller Call of Duty i smug, så det passet meg ganske bra, og jeg svarte derfor ja. "Jammen det er fint, vi har nettopp kjøpt inn det nyeste COD spillet her, sånn at alle på kontoret skal spille mot hverandre". Wow. Jeg har jo kommet til drømmeplassen. Jeg får skrive om (nesten) akkurat det jeg vil (tror jeg), noe som involverer mest musikk og film, og i tillegg skal vi spille COD på jobb. Høres ganske så bra ut, spør du meg. Men COD satt til side, så er jeg veldig fornøyd med stedet jeg har kommet til. Det virker som om jeg har mange valgmuligheter innenfor Plan B, og det at jeg mer eller mindre kan velge hva jeg vil gjør saken bare enda bedre. I tillegg virket de som jobbet der veldig koselige, og heller ikke så mye eldre enn meg. Jeg tror jeg har gjort et veldig godt valg, og at dette virkelig er rett sted for meg.
Jeg har min første arbeidsdag på fredag (jeg begynner ikke før 09.30/10.00, så jeg trenger ikke ta toget før 08.30, noe som passer meg yppelig siden jeg ikke akkurat er A-menneske), og jeg må si at
jeg gleder meg veldig! Jeg gleder meg til å se hvordan dagen blir, og jeg blogger jo selvfølgelig om min aller første dag som journalist i Plan B. Nå synes jeg at jeg har lov til å si at jeg er stolt av meg selv, som endelig har fått til noe!
Ha en fortreffelig mandag kveld, kjære ven
I dag var en ganske så bra dag, og jeg håper jeg får mange fler av disse. Nå skal jeg ramse opp hele dagen min for deg, for det var en BRA dag! Først sto jeg opp. Jeg gikk ned trappen og... neida.
Men uansett da.
Dagen startet med at jeg dro innom skolen for å si ifra om at jeg skulle på intervju, og for å få igjen en prøve eller to. Jeg fikk igjen matteprøven min og fikk 4+! "What", tenker du. "JIPPI", tenker jeg. Jeg blir fornøyd hvis jeg får 3 i matte, for jeg er veldig dårlig i det faget, så derfor var det en skikkelig powerboost å starte dagen med 4+ i et fag jeg egentlig ikke føler jeg forstår meg på i det hele tatt. Så det satte på en måte standarden og humøret for dagen. Jeg tror faktisk jeg smilte hele buss-, tog- og t-bane turen til Oslo, og det e'kke hver dag. Jeg gruet meg nesten ikke heller, det eneste jeg gruet meg til var å prøve å finne frem dit jeg skulle. Det gikk heldigvis greit, og jeg var tilogmed fremme 10 minutter før tiden. Fremskritt!
Jeg ble hentet i resepsjonen av Karoline, og deretter bar det opp fire etasjer til syvende etasje og Plan B. (Resepsjonen er i tredje etasje, jeg er ikke så dårlig i matte, altså).
Jeg hilset på alle som jobbet der og fikk litt informasjon om Plan B (Plan B ble overdratt til Biip for litt over ett år siden, så jeg har faktisk utplassering hos både Plan B og Biip, men jeg regner med at det blir hovedsaklig Plan B jeg skal jobbe med). Et av de første spørsmålene jeg fikk da jeg kom var "Spiller du Call of Duty?" Herregud, tenkte jeg. Kødder de? Jeg er litt skap-gamer, og ligger å spiller Call of Duty i smug, så det passet meg ganske bra, og jeg svarte derfor ja. "Jammen det er fint, vi har nettopp kjøpt inn det nyeste COD spillet her, sånn at alle på kontoret skal spille mot hverandre". Wow. Jeg har jo kommet til drømmeplassen. Jeg får skrive om (nesten) akkurat det jeg vil (tror jeg), noe som involverer mest musikk og film, og i tillegg skal vi spille COD på jobb. Høres ganske så bra ut, spør du meg. Men COD satt til side, så er jeg veldig fornøyd med stedet jeg har kommet til. Det virker som om jeg har mange valgmuligheter innenfor Plan B, og det at jeg mer eller mindre kan velge hva jeg vil gjør saken bare enda bedre. I tillegg virket de som jobbet der veldig koselige, og heller ikke så mye eldre enn meg. Jeg tror jeg har gjort et veldig godt valg, og at dette virkelig er rett sted for meg.
Jeg har min første arbeidsdag på fredag (jeg begynner ikke før 09.30/10.00, så jeg trenger ikke ta toget før 08.30, noe som passer meg yppelig siden jeg ikke akkurat er A-menneske), og jeg må si at
jeg gleder meg veldig! Jeg gleder meg til å se hvordan dagen blir, og jeg blogger jo selvfølgelig om min aller første dag som journalist i Plan B. Nå synes jeg at jeg har lov til å si at jeg er stolt av meg selv, som endelig har fått til noe!
Ha en fortreffelig mandag kveld, kjære ven
søndag 15. november 2009
Endelig?!
Nå er det to uker siden sist jeg blogget, så jeg må skjerpe meg litt igjen. Jeg burde gjort det før, men jeg har minne som en gullfisk. Desverre.
Fredag for to uker siden skjedde det ikke mye. Jeg ble enig med Bitten om å ta noen telefoner og gjennomføre et par små intervjuer før jeg fikk meg utplasseringsplass, sånn at fredagene ikke var helt bortkastet. Jeg forberedte meg til diverse intervjuer, og ringte litt mer rundt. Ikke en veldig spennende fredag.
Fredag for en uke siden var jeg i begravelse til en god venn av familien, og mer trenger jeg ikke si om det.
Denne fredagen derimot, ble en veldig bra fredag! Jeg tok en telefon til de som driver Plan B (for de av dere som ikke vet hva Plan B er, google it!), og fikk beskjed om å komme ned en tur på mandag. Litt dumt med tankene på allmenfagene mine at det ble en mandag, men på dette tidspunktet føler jeg at jeg bør gripe de sjansene jeg får, og ikke bare pushe ting til det ytterste hele tiden. Jeg tenker fortsatt litt på jobben i Musicheads, men jeg føler nå at dette kan være et veldig bra alternativ for meg dersom det blir noe av. De siste ukene har det for min del stått mellom Plan B og Natt & Dag. Begge magasinene er veldig like, og de skriver om ting jeg bryr meg om - i likhet med Musicheads. Så dersom dette går gjennom får jeg kanskje endelig sjansen til å jobbe i tigerstaden og skrive om musikk, kultur og film. Det høres herlig ut for min del, og OM jeg får jobben lover jeg deg, kjære ven, at blogginnleggene kommer til å bli milelange, så det får dere bare innfinne dere med.
Det føles ihvertfall deilig å endelig ha kommet en vei. Jeg var litt slapp i starten, men de siste månedene føler jeg at jeg har gjort veldig mye for å prøve å lykkes, og nå som jeg endelig (kanskje) har gjort det føles det veldig deilig. Jeg tror alle innleggene hvor jeg har ønsket lykke til til meg selv endelig har "payed off", og jeg blogger videre på mandag om hvordan "intervjuet" gikk.
Ha en fortsatt glimrende søndag
Fredag for to uker siden skjedde det ikke mye. Jeg ble enig med Bitten om å ta noen telefoner og gjennomføre et par små intervjuer før jeg fikk meg utplasseringsplass, sånn at fredagene ikke var helt bortkastet. Jeg forberedte meg til diverse intervjuer, og ringte litt mer rundt. Ikke en veldig spennende fredag.
Fredag for en uke siden var jeg i begravelse til en god venn av familien, og mer trenger jeg ikke si om det.
Denne fredagen derimot, ble en veldig bra fredag! Jeg tok en telefon til de som driver Plan B (for de av dere som ikke vet hva Plan B er, google it!), og fikk beskjed om å komme ned en tur på mandag. Litt dumt med tankene på allmenfagene mine at det ble en mandag, men på dette tidspunktet føler jeg at jeg bør gripe de sjansene jeg får, og ikke bare pushe ting til det ytterste hele tiden. Jeg tenker fortsatt litt på jobben i Musicheads, men jeg føler nå at dette kan være et veldig bra alternativ for meg dersom det blir noe av. De siste ukene har det for min del stått mellom Plan B og Natt & Dag. Begge magasinene er veldig like, og de skriver om ting jeg bryr meg om - i likhet med Musicheads. Så dersom dette går gjennom får jeg kanskje endelig sjansen til å jobbe i tigerstaden og skrive om musikk, kultur og film. Det høres herlig ut for min del, og OM jeg får jobben lover jeg deg, kjære ven, at blogginnleggene kommer til å bli milelange, så det får dere bare innfinne dere med.
Det føles ihvertfall deilig å endelig ha kommet en vei. Jeg var litt slapp i starten, men de siste månedene føler jeg at jeg har gjort veldig mye for å prøve å lykkes, og nå som jeg endelig (kanskje) har gjort det føles det veldig deilig. Jeg tror alle innleggene hvor jeg har ønsket lykke til til meg selv endelig har "payed off", og jeg blogger videre på mandag om hvordan "intervjuet" gikk.
Ha en fortsatt glimrende søndag
søndag 18. oktober 2009
Hi! My name is lost
Jeg håper dere som leser bloggen min klarer å fange opp de små hintene av sarkasme og humor som ligger spredt rundt omkring her? Dersom dere ikke gjør det er det mest sannsylig bare jeg som har dårlig humor.
Nok en fredag er overstått, og nok en fredag sitter jeg uten jobb. Etter avslaget fra Musicheads (som jeg skrev mangt og meget om i forrige innlegg), fant jeg til slutt ut at det faktisk lønner seg å ha minst 5 søknader ute av gangen. Hvem ville vel trodd det? Nå vet iallefall jeg det, så derfor synes jeg at jeg var veldig produktiv denne fredagen. Jeg sendte faktisk ut fem søknader. Jeg vil ikke si til hvem, jeg lar det bli et lite mysterium til jeg eventuelt får jobb der. Da skal jeg selvfølgelig fortelle.
Uansett. Jeg fikk sendt ut søknader, ringt folk og finpusset på det jeg har av skriveprøver. Jeg følte vel egentlig mest for å gi opp (jeg er både redd for ikke få jobb, og for ikke å få karakter i faget siden jeg ikke har fått meg jobb), så denne fredagen ble jeg plutselig veldig mye mer gira enn jeg tidligere har vært på å få jobb. Så nå håper jeg bare at jeg endelig, endelig (!), kan få meg en jobb jeg vil ha. Jeg skal ikke si jeg har en god følelse rundt det, for jeg har ingen konkrete følelser når det gjelder det her. Det blir litt som det vi har i matte nå, nemlig sannsynlighet. Hvor sannsynlig er det at jeg - en jente på 18 år som fortsatt går på VGS - får jobb hos et seriøst og underholdene magasin som ivaretar mine interesser? Tja. Det kan man jo lure på. Er jo bare å tippe og håpe.
For n'te gang ønsker jeg meg selv lykke til, og thumbs up!
Takk, og farvel.
Nok en fredag er overstått, og nok en fredag sitter jeg uten jobb. Etter avslaget fra Musicheads (som jeg skrev mangt og meget om i forrige innlegg), fant jeg til slutt ut at det faktisk lønner seg å ha minst 5 søknader ute av gangen. Hvem ville vel trodd det? Nå vet iallefall jeg det, så derfor synes jeg at jeg var veldig produktiv denne fredagen. Jeg sendte faktisk ut fem søknader. Jeg vil ikke si til hvem, jeg lar det bli et lite mysterium til jeg eventuelt får jobb der. Da skal jeg selvfølgelig fortelle.
Uansett. Jeg fikk sendt ut søknader, ringt folk og finpusset på det jeg har av skriveprøver. Jeg følte vel egentlig mest for å gi opp (jeg er både redd for ikke få jobb, og for ikke å få karakter i faget siden jeg ikke har fått meg jobb), så denne fredagen ble jeg plutselig veldig mye mer gira enn jeg tidligere har vært på å få jobb. Så nå håper jeg bare at jeg endelig, endelig (!), kan få meg en jobb jeg vil ha. Jeg skal ikke si jeg har en god følelse rundt det, for jeg har ingen konkrete følelser når det gjelder det her. Det blir litt som det vi har i matte nå, nemlig sannsynlighet. Hvor sannsynlig er det at jeg - en jente på 18 år som fortsatt går på VGS - får jobb hos et seriøst og underholdene magasin som ivaretar mine interesser? Tja. Det kan man jo lure på. Er jo bare å tippe og håpe.
For n'te gang ønsker jeg meg selv lykke til, og thumbs up!
Takk, og farvel.
tirsdag 13. oktober 2009
Nederlag på nederlag
Det blir nok litt melodramatisk innlegg dette her, men akk ja.
Det som syntes å være den perfekte jobb i Musicheads ble nå kastet vekk som en gammel epleskrott. Etter to uker med venting etter lovende ord og; "vi skal bare avtale og fikse litt greier, så sender vi deg noen oppgaver og du er nesten garantert jobben", så kom selvfølgelig BEKLAGER. Dette var en skikkelig nedtur.
På dette tidspunktet - 00.30 på en mandag kveld - får jeg bare lyst til å flytte til Uganda og bo i et lite telt lang, langt vekk hvor jeg slipper flere beklagelser og nederlag. Jeg begynte jo å tvile på om dette var en jobb for meg. Jeg tenkte "skal jeg ta den, eller skal jeg ikke ta den? Er det noe å satse på?", og jeg var på en måte innstilt på faktisk å takke nei dersom jeg fikk den. Eller. Å takke nei er vel å dra den litt langt, men jeg begynte som sagt å tvile. Men nå som jeg har fått det kjente og kjære nei'et, er jeg fryktelig langt nede. Det var rett og slett skikkelig dritt.
Det heter vel at man ikke vet hva man har før man mister det? Vel. Jeg har vel ikke egentlig hatt dette jobben, men jeg følte iallefall at det var mer eller mindre klart at jeg skulle få den, men nå som jeg da altså ikke fikk den var det skikkelig, skikkelig kjedelig. Men jeg fikk i det minste en koselig mail, ikke bare standardsvar og et vanlig beklager.
"Du virker som en kjempeflink og positiv jente, og skriveprøvene vi leste virket veldig lovende, så dette har ingenting med dine kvalifikasjoner å gjøre"
Slike ord er iallefall koselig å høre på tross av at jeg ikke fikk jobben jeg ville ha. Nå håper jeg desperat på positivt svar fra VG Helg, og dersom ikke det løser seg kommer nok Uganda-alternativet til å stå ganske sterkt.
Nå legger jeg meg og drømmer om fripass og gyldne penner og notatblokker, mens jeg lar Jokke overta de siste linjene i blogginnlegget.
Jeg veit ikke hva jeg venter på
men jeg venter.
Det som syntes å være den perfekte jobb i Musicheads ble nå kastet vekk som en gammel epleskrott. Etter to uker med venting etter lovende ord og; "vi skal bare avtale og fikse litt greier, så sender vi deg noen oppgaver og du er nesten garantert jobben", så kom selvfølgelig BEKLAGER. Dette var en skikkelig nedtur.
På dette tidspunktet - 00.30 på en mandag kveld - får jeg bare lyst til å flytte til Uganda og bo i et lite telt lang, langt vekk hvor jeg slipper flere beklagelser og nederlag. Jeg begynte jo å tvile på om dette var en jobb for meg. Jeg tenkte "skal jeg ta den, eller skal jeg ikke ta den? Er det noe å satse på?", og jeg var på en måte innstilt på faktisk å takke nei dersom jeg fikk den. Eller. Å takke nei er vel å dra den litt langt, men jeg begynte som sagt å tvile. Men nå som jeg har fått det kjente og kjære nei'et, er jeg fryktelig langt nede. Det var rett og slett skikkelig dritt.
Det heter vel at man ikke vet hva man har før man mister det? Vel. Jeg har vel ikke egentlig hatt dette jobben, men jeg følte iallefall at det var mer eller mindre klart at jeg skulle få den, men nå som jeg da altså ikke fikk den var det skikkelig, skikkelig kjedelig. Men jeg fikk i det minste en koselig mail, ikke bare standardsvar og et vanlig beklager.
"Du virker som en kjempeflink og positiv jente, og skriveprøvene vi leste virket veldig lovende, så dette har ingenting med dine kvalifikasjoner å gjøre"
Slike ord er iallefall koselig å høre på tross av at jeg ikke fikk jobben jeg ville ha. Nå håper jeg desperat på positivt svar fra VG Helg, og dersom ikke det løser seg kommer nok Uganda-alternativet til å stå ganske sterkt.
Nå legger jeg meg og drømmer om fripass og gyldne penner og notatblokker, mens jeg lar Jokke overta de siste linjene i blogginnlegget.
Jeg veit ikke hva jeg venter på
men jeg venter.
søndag 11. oktober 2009
Save me!
Det er som regel en av tingene Kaizerfansen forbinder med Kaizers, men denne gangen ber jeg høyere makter om å save meg. Jeg vil ha jobb, men det er f**n så vanskelig.
Fredagen før høstferien var en bortkastet dag, spør du meg. Lite skjedde. Jeg ventet på oppgaver fra Musicheads (intervjuet gikk forresten veldig bra, og jeg var nesten garantert jobb, men grunnet en del problemer får jeg ikke vite ting sikkert før i slutten av oktober), og surret rundt.
Fredag 09.10 var derimot litt mer produktiv. Jeg ringte Musicheads og spurte etter oppgaver, men fikk ikke svar, så da sendte jeg en mail. Jeg ringte også avdelingslederen i VG Helg, Kjersti Moen som virket veldig positiv og koselig og ba meg om å sende søknad og skriveprøver. Så det gjorde jeg og.
I tillegg hadde jeg en samtale med Bitten og Annicken i likhet med alle andre. Det eneste som er så fryktelig dumt med å være på utplasseringsgruppen er at man får så mange avslag, og blir så fryktelig usikker på om det er dette man bør gjøre, og om man ikke er god nok.
"Desverre. Fredager er en dårlig dag" eller "Desverre. Vi har ikke kapasitet til å ta hånd om utplasseringselever", og selvfølgelig "Men tusen takk for interessen!"
Gud, så irriterende. De får jo gratis arbeidskraft, jeg kan godt hente kaffe jeg. Tenk å ha en personlig kaffehenter? Det hadde virkelig vært noe.
Så nå får jeg bare vente på svar fra VG Helg og Musicheads og se om noen av de er interessert i en personlig kaffehenter. Jeg har ihvertfall håpet oppe.
Fred ut, hej då.
Fredagen før høstferien var en bortkastet dag, spør du meg. Lite skjedde. Jeg ventet på oppgaver fra Musicheads (intervjuet gikk forresten veldig bra, og jeg var nesten garantert jobb, men grunnet en del problemer får jeg ikke vite ting sikkert før i slutten av oktober), og surret rundt.
Fredag 09.10 var derimot litt mer produktiv. Jeg ringte Musicheads og spurte etter oppgaver, men fikk ikke svar, så da sendte jeg en mail. Jeg ringte også avdelingslederen i VG Helg, Kjersti Moen som virket veldig positiv og koselig og ba meg om å sende søknad og skriveprøver. Så det gjorde jeg og.
I tillegg hadde jeg en samtale med Bitten og Annicken i likhet med alle andre. Det eneste som er så fryktelig dumt med å være på utplasseringsgruppen er at man får så mange avslag, og blir så fryktelig usikker på om det er dette man bør gjøre, og om man ikke er god nok.
"Desverre. Fredager er en dårlig dag" eller "Desverre. Vi har ikke kapasitet til å ta hånd om utplasseringselever", og selvfølgelig "Men tusen takk for interessen!"
Gud, så irriterende. De får jo gratis arbeidskraft, jeg kan godt hente kaffe jeg. Tenk å ha en personlig kaffehenter? Det hadde virkelig vært noe.
Så nå får jeg bare vente på svar fra VG Helg og Musicheads og se om noen av de er interessert i en personlig kaffehenter. Jeg har ihvertfall håpet oppe.
Fred ut, hej då.
søndag 20. september 2009
It's a long way to the top
Sant, sant. Veien er lang, men nå håper jeg at jeg snart er fremme.
Jeg hadde ikke hørt noe fra Musicheads på en uke, så da ble jeg nærmest tvunget (Neida, det er bra noen presser meg litt), til å ringe opp igjen. Jeg gjorde det, og nå har jeg ett intervju på tirsdag. Jeg gruer meg veldig, men jeg må jo tro og håpe at alt går bra og at jeg får jobben. Det hadde iallefall vært dritgøy om jeg fikk den. Det var forsåvidt ikke så mye mer enn det som skjedde på fredag, kan heller blogge til uken om hvordan intervjuet gikk. Ønsk meg lykke til, hvis ikke gjør jeg det selv igjen.
Nå gidder jeg ikke mer, for i dag har jeg bursdag, så nå skal jeg spise kake og drikke øl, haha!
Me sjåast!
Jeg hadde ikke hørt noe fra Musicheads på en uke, så da ble jeg nærmest tvunget (Neida, det er bra noen presser meg litt), til å ringe opp igjen. Jeg gjorde det, og nå har jeg ett intervju på tirsdag. Jeg gruer meg veldig, men jeg må jo tro og håpe at alt går bra og at jeg får jobben. Det hadde iallefall vært dritgøy om jeg fikk den. Det var forsåvidt ikke så mye mer enn det som skjedde på fredag, kan heller blogge til uken om hvordan intervjuet gikk. Ønsk meg lykke til, hvis ikke gjør jeg det selv igjen.
Nå gidder jeg ikke mer, for i dag har jeg bursdag, så nå skal jeg spise kake og drikke øl, haha!
Me sjåast!
fredag 11. september 2009
Desperado, why don't you come to your senses?
Nei, si det. Det er lenge siden jeg har vært så stresset som jeg var i dag, og det tror jeg de fleste merket.
Dagen min startet som vanlig litt tregt. Jeg kom ikke helt i gang, og begynte igjen å tvile på hva og hvor jeg ville. Jeg finpusset litt på søknaden, og gjorde sakene jeg har skrevet om til PDF. Tok litt pauser, hørte på litt musikk og surret litt. Jeg har aldri vært glad i å ringe fremmede mennesker når det står en viktig sak på spill. Etterhvert som minuttene gikk ble jeg mer og mer motivert, og jeg fant til slutt ut at 'faen heller. Nå må jeg bare ringe'. Så jeg gikk opp, skrev ned nummer og kontaktpersoner og satte meg på biblioteket. Jeg trakk pusten dypt og slo nummeret til Dagbladet. Jeg må si at det ikke akkurat er veldig motiverende med frekke sentralbordfolk som gir sterkt uttrykk for at man hverken er ønsket eller bra nok. Men sånn er det jo, og det får jeg tåle.
Dagen min startet som vanlig litt tregt. Jeg kom ikke helt i gang, og begynte igjen å tvile på hva og hvor jeg ville. Jeg finpusset litt på søknaden, og gjorde sakene jeg har skrevet om til PDF. Tok litt pauser, hørte på litt musikk og surret litt. Jeg har aldri vært glad i å ringe fremmede mennesker når det står en viktig sak på spill. Etterhvert som minuttene gikk ble jeg mer og mer motivert, og jeg fant til slutt ut at 'faen heller. Nå må jeg bare ringe'. Så jeg gikk opp, skrev ned nummer og kontaktpersoner og satte meg på biblioteket. Jeg trakk pusten dypt og slo nummeret til Dagbladet. Jeg må si at det ikke akkurat er veldig motiverende med frekke sentralbordfolk som gir sterkt uttrykk for at man hverken er ønsket eller bra nok. Men sånn er det jo, og det får jeg tåle.
Jeg kom på at jeg har en bekjent som jobber i VG, så jeg tok en telefon til hun. Hun fortalte meg at hun bare er en helt vanlig journalist, og at hun ikke på noen måte er med å påvirke hvem som blir ansatt eller hvem som blir sparket, men hun lovet å ta en prat med sjefen. Det var iallefall noe. Og det var veldig koselig at hun tok seg bryet med å ta det med videre, så jeg håper det ordner seg på en eller annen måte.
Sistemann på listen var musikkmagasinet Musicheads. Et relativt nyoppstartet magasin som i samarbeid med Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene gir ut et magasin spekket med musikknyheter. Han jeg pratet med virket veldig hyggelig, og etter en liten prat fikk jeg beskjed om å sende en søknad. Jeg sendte søknad, og la ved det jeg var fornøyd med av saker.
Jeg kan vel trygt si at det er lenge siden jeg har vært like nervøs som jeg er nå, både privat og skolemessig. Det er virkelig ikke morsomt å sitte og vente. Vente på å få høre om folk liker deg og det du gjør eller ikke. I fjor var jeg på mange måter veldig heldig. Jeg sendte en tekst jeg hadde skrevet til x antall aviser, og fikk svar fra en. Jeg sendte ikke søknad, hadde ingenting å vise til bortsett fra det ene jeg allerede hadde sendt, men ut i fra det fikk jeg likevel jobb. I år er det verre. Ikke bare fordi jeg må skrive søknad og promotere meg selv på best mulig måte, men fordi jeg føler meg så presset. Jeg vil og jeg skal få til det her. Uten flaks og tilfeldigheter, men fordi jeg er flink og fordi noen ser det. Så nå gjenstår det bare å vente og håpe at noen ser noe i det jeg gjør. Igjen krysser jeg fingrene for meg selv.
'Du må læra å krypa før du kan læra å gå, det er faktisk så enkelt som så'.
Stay tuned.
Sistemann på listen var musikkmagasinet Musicheads. Et relativt nyoppstartet magasin som i samarbeid med Rockefeller, John Dee og Sentrum Scene gir ut et magasin spekket med musikknyheter. Han jeg pratet med virket veldig hyggelig, og etter en liten prat fikk jeg beskjed om å sende en søknad. Jeg sendte søknad, og la ved det jeg var fornøyd med av saker.
Jeg kan vel trygt si at det er lenge siden jeg har vært like nervøs som jeg er nå, både privat og skolemessig. Det er virkelig ikke morsomt å sitte og vente. Vente på å få høre om folk liker deg og det du gjør eller ikke. I fjor var jeg på mange måter veldig heldig. Jeg sendte en tekst jeg hadde skrevet til x antall aviser, og fikk svar fra en. Jeg sendte ikke søknad, hadde ingenting å vise til bortsett fra det ene jeg allerede hadde sendt, men ut i fra det fikk jeg likevel jobb. I år er det verre. Ikke bare fordi jeg må skrive søknad og promotere meg selv på best mulig måte, men fordi jeg føler meg så presset. Jeg vil og jeg skal få til det her. Uten flaks og tilfeldigheter, men fordi jeg er flink og fordi noen ser det. Så nå gjenstår det bare å vente og håpe at noen ser noe i det jeg gjør. Igjen krysser jeg fingrene for meg selv.
'Du må læra å krypa før du kan læra å gå, det er faktisk så enkelt som så'.
Stay tuned.
mandag 7. september 2009
Rotete, dog oppklarende helg
Fredag ble til en dag full av misforståelser. Ting har endret seg siden i fjor, og jeg har nå skjønt at spillereglene er annerledes enn hva de var. Jeg fikk gjort nesten alt jeg skulle bortsett fra å sende søknadene mine, i tillegg til at jeg ble med Alexander til Plan A Kommunikasjon. Jeg beklager misforståelsene, og forsikrer om at det ikke vil skje igjen.
Uansett. Søknad og CV er nå ferdig skrevet, og portofolien er fullstappet med nye og gamle prosjekter. Både publiserte tekster, bilder, skoleoppgaver og annet relevant stoff er med, så nå gjenstår bare å sende søknader og få svar. Jeg ringte EUB på fredag, og jeg vil snart motta en attest på at jeg jobbet der, men før den tid får jeg ikke sendt søknader. Jeg er derimot mer sikker denne uken enn forrige uke på hva jeg vil. Etter 'skoledagen' min var over bar det til hovedstaden for å se Kaizers. (Jeg vet denne bloggen ikke er en Kaizers-blogg, men denne gangen er det faktisk relevant). Uansett. I tillegg til Kaizers så jeg også bandet The Vineyards, og etter den kvelden var jeg bombesikker på at det er musikkmagasin eller kultursider det må bli. Jeg var bombesikker. Musikk og skriving ligger i blodet og hjertet mitt, og da har jeg inget annet valg enn å følge det. 'Musicheads' virker som et bra alternativ, og i løpet av et par dager kommer jeg til å ringe redaksjonen der. Jeg er nå ett skritt nærmere mitt personlige mål - nemlig å finne ut hva jeg vil. Det hjelper ikke å ha en jobb så lenge man ikke er sikker på om det er det man gjør man egentlig vil, men jeg tror nå jeg begynner å nærme meg. Jeg skal bli musikkjournalist. Hvertfall i år. I år skal jeg bli det. Jeg vet det innebærer hardt arbeid, jeg kan ikke bare gå rett på her, som jeg gjorde i EUB. (Jeg må si at jeg har absolutt ingenting vondt å si om EUB. Fjoråret var et fint år, men jeg fant ut at jeg var på litt feil sti, og jeg klarer og føler ikke at jeg yter 100% med mindre jeg gjør noe jeg elsker.) Jeg startet riktignok på bånn i EUB og, men denne gangen må jeg nok regne med å starte enda lenger ned. Men jeg er forberedt på det, og gleder meg veldig til å se hvor jeg ender.
Uansett. Søknad og CV er nå ferdig skrevet, og portofolien er fullstappet med nye og gamle prosjekter. Både publiserte tekster, bilder, skoleoppgaver og annet relevant stoff er med, så nå gjenstår bare å sende søknader og få svar. Jeg ringte EUB på fredag, og jeg vil snart motta en attest på at jeg jobbet der, men før den tid får jeg ikke sendt søknader. Jeg er derimot mer sikker denne uken enn forrige uke på hva jeg vil. Etter 'skoledagen' min var over bar det til hovedstaden for å se Kaizers. (Jeg vet denne bloggen ikke er en Kaizers-blogg, men denne gangen er det faktisk relevant). Uansett. I tillegg til Kaizers så jeg også bandet The Vineyards, og etter den kvelden var jeg bombesikker på at det er musikkmagasin eller kultursider det må bli. Jeg var bombesikker. Musikk og skriving ligger i blodet og hjertet mitt, og da har jeg inget annet valg enn å følge det. 'Musicheads' virker som et bra alternativ, og i løpet av et par dager kommer jeg til å ringe redaksjonen der. Jeg er nå ett skritt nærmere mitt personlige mål - nemlig å finne ut hva jeg vil. Det hjelper ikke å ha en jobb så lenge man ikke er sikker på om det er det man gjør man egentlig vil, men jeg tror nå jeg begynner å nærme meg. Jeg skal bli musikkjournalist. Hvertfall i år. I år skal jeg bli det. Jeg vet det innebærer hardt arbeid, jeg kan ikke bare gå rett på her, som jeg gjorde i EUB. (Jeg må si at jeg har absolutt ingenting vondt å si om EUB. Fjoråret var et fint år, men jeg fant ut at jeg var på litt feil sti, og jeg klarer og føler ikke at jeg yter 100% med mindre jeg gjør noe jeg elsker.) Jeg startet riktignok på bånn i EUB og, men denne gangen må jeg nok regne med å starte enda lenger ned. Men jeg er forberedt på det, og gleder meg veldig til å se hvor jeg ender.
søndag 30. august 2009
Tilbake på skolebenken
Sommerferien er over, skolen har startet, og i år som i fjor valgte jeg utplassering.I år tenkt å prøve meg andre steder enn EUB. Ikke fordi jeg ikke likte meg der, det gjorde jeg, og jeg lærte mye, men jeg vil gjerne prøve noe nytt og annerledes. Øverst på listen står VG og Dagbladet, men har også vært inne på tanken om diverse "jentemagasiner" og musikkmagasiner. Litt usikker akkurat nå, men søknaden er skrevet og motet er på topp, så nå gjenstår det bare å plukke ut topp 5, ringe og sende søknader. Så håper jeg på positive svar og et lærerrikt skoleår. Jeg vet iallefall at jeg helst vil inn til byen. Føler meg mer hjemme der, og deilig med litt fri fra Nannestad og Eidsvoll. Så da gjenstår det bare å se hva jeg ender opp med, og jeg ønsker meg selv lykke til på ferden! :-)
lørdag 14. februar 2009
Fin start på ferien
Da var det tid for siste dag før ferien. Jeg har forsåvidt hatt en ganske produktiv dag i dag, og jeg fikk sjansen til å gjøre ting jeg vanligvis ikke gjør. Som vanlig startet det med et møte hvor jeg ble tildelt min sedvanlige 3 iff. Jeg får aldri gjort 3 iff før klokken 11, så jeg gikk inn til Erik for å høre om det var noe mer til meg. Ja da, jeg skulle skrive en sak om skiløyper. Jeg går aldri på ski, har nok ikke hatt ski på bena på tre år, men siden jeg bare skulle skrive om det tenkte jeg at det skulle gå greit. Så jeg skrev, og jeg ringte løypesjefen i Norges Skiforbund og fikk det jeg trengte av informasjon. Saken ble jo helt grei, bortsett fra en liten detalj; Jeg går som sagt svært lite på ski, og jeg hadde da klart å skrive at man måtte bruke blå SWITCH. Jeg fant jo ut at om man bruker det på skiene kommer man nok ingen vei. Men om man derimot bruker SWIX går det ganske greit. Det var litt pinlig, men det var en liten feil som heldigvis ble rettet opp i. Etter det gikk jeg ut og gjorde 3 iff, og jeg og Vegard skulle lage en bildeserie ute. En ting jeg lærte når vi skulle ta bilder var å alltid sjekke hvor mye snø det faktisk er før man begir seg ut i snøen.
3 iff var ferdig, og skisaken var ferdig. Nå skulle jeg intervjue en dame fra Eidsvoll kulturskole. Det gikk veldig fint, og det var egentlig mitt første ordentlige intervju i eub, så det var jo gøy!
Jeg ble igjen en time på slutten av dagen for å hjelpe Vegard med bildetekster. Jeg tror ikke jeg var til så mye hjelp, men det var jo koselig. Dagen i dag var en fint start på vinterferien, og nå skal jeg slappe av i en uke. Herlig.
Me sjåast!
3 iff var ferdig, og skisaken var ferdig. Nå skulle jeg intervjue en dame fra Eidsvoll kulturskole. Det gikk veldig fint, og det var egentlig mitt første ordentlige intervju i eub, så det var jo gøy!
Jeg ble igjen en time på slutten av dagen for å hjelpe Vegard med bildetekster. Jeg tror ikke jeg var til så mye hjelp, men det var jo koselig. Dagen i dag var en fint start på vinterferien, og nå skal jeg slappe av i en uke. Herlig.
Me sjåast!
torsdag 12. februar 2009
Fredag 6. februar
Igjen er jeg litt treg med bloggen, men etter purring fra Annicken satt jeg meg ned igjen.
Fredag 6. februar skjedde det forsåvidt ganske lite. På morgenmøtet fikk jeg og Vegard beskjed om å være webansvarlige. Jeg har drevet med web i eub én gang før, og kan derfor svært lite. Dagen startet med at jeg gjorde ingenting, bare planla en mulig sak jeg kanskje skulle skrive.
Anyway, Vegard guidet meg steg for steg gjennom web-verden. Jeg noterte det nødvendigste, og etter at Vegard hadde publisert et innlegg på nett var det min tur. Jeg skulle skrive en liten sak om Mari Boine (en eller annen samisk artist av noe slag), og deretter legge den ut på web med Vegard som sensor. Det gikk egentlig bra, men å legge ut ting på web er mye mer slitsomt enn å publisere i avis. Denne fredagen ble det ingen 3 iff på meg, noe som forsåvidt var greit siden været ikke var det beste. Etter Boine skrev jeg "rundt oss". Da samler jeg små notiser fra diverse aviser, og skriver det. Det var stort sett dette dagen gikk til. Ikke den mest spennende dagen jeg har hatt der, men jeg lærte meg web i dag, og det er jo nyttig å kunne i tilfelle jeg blir satt til å drive med web senere. Da jeg var ferdig 15.45 gledet jeg meg til å komme meg bort fra snøen og hjem til varme, men neida. Selvfølgelig skulle det bli mild snøstorm, og jeg måtte derfor stå ute i 30 minutter å vente på en buss, for så å gå hjem. Perfekt.
Fredag 6. februar skjedde det forsåvidt ganske lite. På morgenmøtet fikk jeg og Vegard beskjed om å være webansvarlige. Jeg har drevet med web i eub én gang før, og kan derfor svært lite. Dagen startet med at jeg gjorde ingenting, bare planla en mulig sak jeg kanskje skulle skrive.
Anyway, Vegard guidet meg steg for steg gjennom web-verden. Jeg noterte det nødvendigste, og etter at Vegard hadde publisert et innlegg på nett var det min tur. Jeg skulle skrive en liten sak om Mari Boine (en eller annen samisk artist av noe slag), og deretter legge den ut på web med Vegard som sensor. Det gikk egentlig bra, men å legge ut ting på web er mye mer slitsomt enn å publisere i avis. Denne fredagen ble det ingen 3 iff på meg, noe som forsåvidt var greit siden været ikke var det beste. Etter Boine skrev jeg "rundt oss". Da samler jeg små notiser fra diverse aviser, og skriver det. Det var stort sett dette dagen gikk til. Ikke den mest spennende dagen jeg har hatt der, men jeg lærte meg web i dag, og det er jo nyttig å kunne i tilfelle jeg blir satt til å drive med web senere. Da jeg var ferdig 15.45 gledet jeg meg til å komme meg bort fra snøen og hjem til varme, men neida. Selvfølgelig skulle det bli mild snøstorm, og jeg måtte derfor stå ute i 30 minutter å vente på en buss, for så å gå hjem. Perfekt.
søndag 1. februar 2009
Mange tanker og gode ting
Jeg føler at jeg og bloggen min begynner å bli bedre kjent nå, og det er jo en god ting.
Fredag morgen startet dårlig. Jeg er født for sent, og selvfølgelig klarte jeg (som så mange ganger før), å forsove meg. Det at jeg forsover meg er jo i seg selv ingen ny ting, men det som er irriterende er at jeg alltid bare er et par minutter for sen til bussen. Så da blir det til at mamma kjører, jeg sitter på, og vi ligger rett bak bussen. Men som den positive og sprudlene personen jeg er lar jeg jo selvfølgelig ikke dette gå innpå meg.
Jeg kom meg nå iallefall til EUB. Det første jeg gjorde var å finne alle tingene mine. Det var nemlig blitt flyttet på en god del (av mine) ting. Deretter var det et forrykende morgenmøte med veldig mange forskjellige meninger. Jeg er en aktiv lytter på morgenmøtene, og jeg føler at det er bedre av meg å observere enn å legge ut om mine meninger. Så da sitter jeg heller å lærer av erfarne journalister. Det er faktisk litt nyttig å observere og lytte.
Etter møtet fikk jeg vite at jeg hadde 2 x 3iff. Det var jo greit, jeg er jo vant til det nå. Det jeg derimot ikke er vant til er å glemme igjen minnekortet til kameraet på pulten når jeg skal ut å ta bilder av folk. Det var en smule pinlig, og det er lenge siden jeg har løpt så fort inn og ut av et lokale. Etter lunsj og 3 iff var jeg forsåvidt ferdig med det jeg hadde fått beskjed om å gjøre, så jeg gikk til Eva. Eva har alltid noen småoppgaver på lur, og denne gangen fikk jeg å pakke inn tre pakker konfekt. Det var jo ærlig talt ikke drømmeoppgaven, men så lenge jeg var arbeidsledig for øyeblikket fikk det duge. Jeg skrev forøvrig også mine tre første begravelses-greier. Vet ikke helt hva det egentlig heter, men det er vel ikke det som er avgjørende.
Jeg prater ofte med Kristian (sjefen min) når jeg ikke har noe å gjøre, for å få ideér til hva jeg kan gjøre. For det er ikke alltid sånn at jeg bare kan gjøre noe. Jeg fortalte han om mine konfekt-pakke-evner, og han ble ikke akkurat blid da jeg sa det. Han mente at det ikke var derfor jeg var der, noe jeg utvilsomt er enig i, og at det var på tide å finne nye arbeidsoppgaver til meg. Problemet er, i følge Kristian og meg selv, er at jeg ikke er erfaren nok og jeg kan derfor ikke bare løpe ut i verden å intervjue alle. Kristians forslag var å gi meg pressemeldinger og mindre skriverier som jeg skulle skrive om, samt å gå ut og ta en del bilder og lage en fotoreportasje o.l. Jeg synes dette var et ganske smart forslag, for jeg vil virkelig komme meg oppover.
Kristian ga meg en pressemelding hvor det sto om motorvarmere som jeg da skulle skrive om. Jeg fikk beskjed om å ta meg god tid, og siden jeg er så pliktoppfyllende brukte jeg en times tid. Mens jeg skrev fant jeg ut at det faktisk er best å ta seg litt tid, for når timen var omme var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde utrettet. Nok en dag var over, men noen ganger er det sånn at jeg kunne tenke meg å være der hele natten. Jeg ble ikke over natten, men tok bussen hjem 16.40.
En annen ting jeg har tenkt på er videre skolegang. Jeg vet ikke om dette er relevant i forhold til resten av bloggen, men jeg har jo funnet ut dette etter jeg begynte i EUB, så det har vel på en måte noe å gjøre med utplasseringen alikevel. Jeg har iallefall planer om å studere videre i Oslo, på NKF (Norges Kreative Fagskole). Har hørt mye pent om skolen, og det virker veldig bra. Et stort pluss er at den ligger i Oslo, så da får jeg endelig kommet meg tilbake der jeg hører hjemme. Jeg kommer til å velge å gå tre år der, hvorav det siste året er i utlandet. Så om noen år har jeg bachelor, og er nesten utdannet et eller annet. Jeg vipper fortsatt mellom design, film og journalistikk, og akkurat nå er det vel journalistikk som står høyest. Men ikke nyhets-journalist. Kultur. Kultur er tingen for meg, og som Annicken vet er det ingenting som er bedre for meg enn å skrive om musikk. Så når jeg nå sitter her og lytter til musikken som står mitt hjerte nærmest er det kultur/musikk journalistikk jeg har lyst å drive med. Men jeg har en god del år foran meg, så vi får se hvilket håndtak jeg velger å holde meg fast i.
En liten svakhet jeg har er forresten at jeg ikke klarer å fatte meg i kortet, som jeg så fint skrev at jeg skulle gjøre i forrige innlegg.
Hasta luego amigos.
Fredag morgen startet dårlig. Jeg er født for sent, og selvfølgelig klarte jeg (som så mange ganger før), å forsove meg. Det at jeg forsover meg er jo i seg selv ingen ny ting, men det som er irriterende er at jeg alltid bare er et par minutter for sen til bussen. Så da blir det til at mamma kjører, jeg sitter på, og vi ligger rett bak bussen. Men som den positive og sprudlene personen jeg er lar jeg jo selvfølgelig ikke dette gå innpå meg.
Jeg kom meg nå iallefall til EUB. Det første jeg gjorde var å finne alle tingene mine. Det var nemlig blitt flyttet på en god del (av mine) ting. Deretter var det et forrykende morgenmøte med veldig mange forskjellige meninger. Jeg er en aktiv lytter på morgenmøtene, og jeg føler at det er bedre av meg å observere enn å legge ut om mine meninger. Så da sitter jeg heller å lærer av erfarne journalister. Det er faktisk litt nyttig å observere og lytte.
Etter møtet fikk jeg vite at jeg hadde 2 x 3iff. Det var jo greit, jeg er jo vant til det nå. Det jeg derimot ikke er vant til er å glemme igjen minnekortet til kameraet på pulten når jeg skal ut å ta bilder av folk. Det var en smule pinlig, og det er lenge siden jeg har løpt så fort inn og ut av et lokale. Etter lunsj og 3 iff var jeg forsåvidt ferdig med det jeg hadde fått beskjed om å gjøre, så jeg gikk til Eva. Eva har alltid noen småoppgaver på lur, og denne gangen fikk jeg å pakke inn tre pakker konfekt. Det var jo ærlig talt ikke drømmeoppgaven, men så lenge jeg var arbeidsledig for øyeblikket fikk det duge. Jeg skrev forøvrig også mine tre første begravelses-greier. Vet ikke helt hva det egentlig heter, men det er vel ikke det som er avgjørende.
Jeg prater ofte med Kristian (sjefen min) når jeg ikke har noe å gjøre, for å få ideér til hva jeg kan gjøre. For det er ikke alltid sånn at jeg bare kan gjøre noe. Jeg fortalte han om mine konfekt-pakke-evner, og han ble ikke akkurat blid da jeg sa det. Han mente at det ikke var derfor jeg var der, noe jeg utvilsomt er enig i, og at det var på tide å finne nye arbeidsoppgaver til meg. Problemet er, i følge Kristian og meg selv, er at jeg ikke er erfaren nok og jeg kan derfor ikke bare løpe ut i verden å intervjue alle. Kristians forslag var å gi meg pressemeldinger og mindre skriverier som jeg skulle skrive om, samt å gå ut og ta en del bilder og lage en fotoreportasje o.l. Jeg synes dette var et ganske smart forslag, for jeg vil virkelig komme meg oppover.
Kristian ga meg en pressemelding hvor det sto om motorvarmere som jeg da skulle skrive om. Jeg fikk beskjed om å ta meg god tid, og siden jeg er så pliktoppfyllende brukte jeg en times tid. Mens jeg skrev fant jeg ut at det faktisk er best å ta seg litt tid, for når timen var omme var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde utrettet. Nok en dag var over, men noen ganger er det sånn at jeg kunne tenke meg å være der hele natten. Jeg ble ikke over natten, men tok bussen hjem 16.40.
En annen ting jeg har tenkt på er videre skolegang. Jeg vet ikke om dette er relevant i forhold til resten av bloggen, men jeg har jo funnet ut dette etter jeg begynte i EUB, så det har vel på en måte noe å gjøre med utplasseringen alikevel. Jeg har iallefall planer om å studere videre i Oslo, på NKF (Norges Kreative Fagskole). Har hørt mye pent om skolen, og det virker veldig bra. Et stort pluss er at den ligger i Oslo, så da får jeg endelig kommet meg tilbake der jeg hører hjemme. Jeg kommer til å velge å gå tre år der, hvorav det siste året er i utlandet. Så om noen år har jeg bachelor, og er nesten utdannet et eller annet. Jeg vipper fortsatt mellom design, film og journalistikk, og akkurat nå er det vel journalistikk som står høyest. Men ikke nyhets-journalist. Kultur. Kultur er tingen for meg, og som Annicken vet er det ingenting som er bedre for meg enn å skrive om musikk. Så når jeg nå sitter her og lytter til musikken som står mitt hjerte nærmest er det kultur/musikk journalistikk jeg har lyst å drive med. Men jeg har en god del år foran meg, så vi får se hvilket håndtak jeg velger å holde meg fast i.
En liten svakhet jeg har er forresten at jeg ikke klarer å fatte meg i kortet, som jeg så fint skrev at jeg skulle gjøre i forrige innlegg.
Hasta luego amigos.
torsdag 8. januar 2009
Bedre sent enn aldri
Nå har jeg endelig tatt meg sammen og bestemt meg for å blogge. Mange kvelder har jeg ligget og tenkt på at jeg må blogge. Jeg har kommet på perfekte ord og setninger som jeg må ha med i bloggen, men morgenen etter er alt glemt. Så nå bestemte jeg meg rett og slett for å fatte meg i korthet, og skrive litt om hvordan plassen i EUB funker for meg.
Jeg synes det er veldig gøy å jobbe i EUB. Jeg har bare skrevet på hobbybasis før. Noveller, dikt og fantasiintervju (ja, jeg har faktisk diktet opp både intervjuobjekter og location og laget saker ut av det. Tro det eller ei). Så det å komme inn i en avis hvor jeg må forholde meg til tid og personer er jo trygt sagt noe helt annerledes enn alt jeg har drevet med før. Foreløpig har jeg drevet mest med 3 iff, altså 3 på gata, og et par forhåndsomtaler og sånt. Man skulle kanskje ikke tro at det å gå rundt i Sundet i Eidsvoll ga en så mye, men det er faktisk veldig lærerikt.
Når jeg tusler rundt i Sundets lystige gater, eller sitter inne på kontoret prøver jeg å plukke opp det jeg kan av informasjon. Jeg tror og føler at jeg har vært åpen og mottakelig for nye ting, og forhåpentligvis synes de i EUB at jeg er lett å omgår og ha med å gjøre. Det håper jeg iallefall. Og en ting jeg med sikkerhet vet er at når man kommer til en ny arbeidsplass, møter nye mennesker og nye utfordringer gjelder det å være ydmyk. Man må ikke tro at man er verdensmester og kan alt, for man er ingen verdensmester i en alder av 17, og det er umulig å kunne alt uansett hvor gammel og erfaren man er. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg kunne null og niks om hvordan ting fungerer i en avis før jeg begynte i EUB. Jeg begynner å lære mer nå, og mens jeg er i gang må jeg beklage meg ovenfor Vegard. Han blir mast på 50% av dagen fordi han er litt mer erfaren. Men Vegard er veldig flink og kan mye, så jeg er veldig glad for at han er der og hjelper meg. Thank you, Vegard!
En annen ting jeg vet er at man må starte på bunn og bygge seg oppover. Jeg er fryktelig glad for at jeg starter med 3 iff, og ikke med de største sakene. Da hadde jeg nok gått rett på trynet. Så jeg er veldig glad for at jeg har startet der jeg har startet, og at jeg (forhåpentligvis) får muligheten til å bygge meg oppover, og ta fatt på større oppgaver etterhvert. En annen ting jeg er sjeleglad for er at alle i EUB er veldig koselige. Det hadde jo ikke vært så kult å komme hver fredag i frykt for å bli hatet, og grue meg til å tilbringe dagen med folk jeg ikke liker. Men sånn er det da altså ikke. Det er motsatt, og det er jeg glad for. Jeg ble også veldig glad da jeg fikk vite at de ville ha meg tilbake etter nyttår. Og det var litt kulere å komme tilbake med et speilrefleks, istedet for et lite digitalkamera.
Jeg har forresten satt meg som eneste nyttårsforsett at jeg skal bli flinkere med bloggingen.
Innlegget ble visst ikke så kort som jeg hadde trodd, men til slutt vil jeg bare si at EUB mest sannsynlig har verdens beste kakao.
Takk og farvel!
Jeg synes det er veldig gøy å jobbe i EUB. Jeg har bare skrevet på hobbybasis før. Noveller, dikt og fantasiintervju (ja, jeg har faktisk diktet opp både intervjuobjekter og location og laget saker ut av det. Tro det eller ei). Så det å komme inn i en avis hvor jeg må forholde meg til tid og personer er jo trygt sagt noe helt annerledes enn alt jeg har drevet med før. Foreløpig har jeg drevet mest med 3 iff, altså 3 på gata, og et par forhåndsomtaler og sånt. Man skulle kanskje ikke tro at det å gå rundt i Sundet i Eidsvoll ga en så mye, men det er faktisk veldig lærerikt.
Når jeg tusler rundt i Sundets lystige gater, eller sitter inne på kontoret prøver jeg å plukke opp det jeg kan av informasjon. Jeg tror og føler at jeg har vært åpen og mottakelig for nye ting, og forhåpentligvis synes de i EUB at jeg er lett å omgår og ha med å gjøre. Det håper jeg iallefall. Og en ting jeg med sikkerhet vet er at når man kommer til en ny arbeidsplass, møter nye mennesker og nye utfordringer gjelder det å være ydmyk. Man må ikke tro at man er verdensmester og kan alt, for man er ingen verdensmester i en alder av 17, og det er umulig å kunne alt uansett hvor gammel og erfaren man er. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg kunne null og niks om hvordan ting fungerer i en avis før jeg begynte i EUB. Jeg begynner å lære mer nå, og mens jeg er i gang må jeg beklage meg ovenfor Vegard. Han blir mast på 50% av dagen fordi han er litt mer erfaren. Men Vegard er veldig flink og kan mye, så jeg er veldig glad for at han er der og hjelper meg. Thank you, Vegard!
En annen ting jeg vet er at man må starte på bunn og bygge seg oppover. Jeg er fryktelig glad for at jeg starter med 3 iff, og ikke med de største sakene. Da hadde jeg nok gått rett på trynet. Så jeg er veldig glad for at jeg har startet der jeg har startet, og at jeg (forhåpentligvis) får muligheten til å bygge meg oppover, og ta fatt på større oppgaver etterhvert. En annen ting jeg er sjeleglad for er at alle i EUB er veldig koselige. Det hadde jo ikke vært så kult å komme hver fredag i frykt for å bli hatet, og grue meg til å tilbringe dagen med folk jeg ikke liker. Men sånn er det da altså ikke. Det er motsatt, og det er jeg glad for. Jeg ble også veldig glad da jeg fikk vite at de ville ha meg tilbake etter nyttår. Og det var litt kulere å komme tilbake med et speilrefleks, istedet for et lite digitalkamera.
Jeg har forresten satt meg som eneste nyttårsforsett at jeg skal bli flinkere med bloggingen.
Innlegget ble visst ikke så kort som jeg hadde trodd, men til slutt vil jeg bare si at EUB mest sannsynlig har verdens beste kakao.
Takk og farvel!
Abonner på:
Innlegg (Atom)