‹‹Fritid er det mest utfordrende ansvar et menneske kan ››

Fritid begynner å bli et ukjent ord for meg. Nå har jeg jobb til langt opp i etasjen over. Ikke det at jeg klager, altså - jeg liker jobb, jeg.

Jeg er glad i å jobbe, spesielt når jeg får noe igjen for det. Samme om det er i form av penger, måloppnåelse, erfaring eller minner - så lenge jeg får noe igjen er det greit. Og det får jeg jo her, så jeg klager ikke i det hele tatt. Sånn egentlig.

Men hvordan få en bra dag på jobb? Jo, det skal jeg fortelle deg. Først er du avhengig av at toget ikke er forsinket (noe som nesten aldri skjer, så den kan vi egentlig utelukke). Deretter er det et par faktorer som spiller inn for at dagen skal bli enda bedre. Sørg for å få i deg en god kopp kaffe, en røyk og masse ompa på øret. Du kan godt kutte ut røyken dersom du ikke røyker, da. Og kaffen dersom du ikke drikker kaffe. Ompaen er obligatorisk.

Uansett. Igjen tok jeg toget en time tidligere for å prøve å få bukt med alt arbeidet mitt. Jeg kom meg litt fremover, men jeg er ikke helt i mål enda. Jeg var på jobb rundt klokken ti som vanlig, og dagen gikk usedvanlig fort. Plutselig var klokken to, og jeg var ferdig med to saker. Oisann. Da tok jeg meg en liten pause, før jeg kom inn igjen til dagens tredje sak. Som vanlig havner alt jeg gjør her, men neste nummer av Plan B må du plukke opp og ta med deg hjem, for der kommer navnet mitt til å stå på et par sider. Du må selvfølgelig ta den med alle andre gangene og. Jeg må si jeg gleder meg til å sette meg ned på en café, åpne Plan B og bare ‹‹Næmmen oi! Tone H. Oskarsen. Hun var jaggu flink til å skrive, gitt››. Neida. Kanskje ikke helt sånn, men jeg kommer nok til å være litt stolt, da.

Ferien min blir ikke helt ferie, for jeg har fortsatt ganske mye som må gjøres, men det plager meg ikke akkurat nevneverdig. Som jeg har sagt så synes jeg det er greit så lenge jeg får noe ut av det. Det er tross alt det viktigste. Og som jeg har sagt en dillion ganger før, så lærer man av alt man gjør, og jeg er veldig glad for å få muligheten til å gjøre det jeg gjør.

Men! Etter jobb i helgen og mandag bærer det av sted til Roma uten noen forpliktelser whatsoever. Det blir deilig, og jeg gleder meg masse! Jeg holder på å lære meg italiensk, men det går ikke like bra der som det gjør ellers, for å si det sånn.


Arrivederci. Prometto di scriverti! :-)

‹‹Hvis ingen av oss turde ville ikke en dritt skje››

I dag var en lang dag. En lang, men sinnsykt kul og lærerik dag. I dag har jeg rukket mye, lært mye og opplevd mye.  Kort fortalt - en sykt fet dag.

I dag var planen min å ta 07.30 toget for å rekke litt jobb før jobben, men desverre følte jeg meg så dårlig, så jeg tok ikke toget før en time senere. Det var jo helt greit det og, siden jeg egentlig ikke skal være på jobb før 10. Jeg visste jo at vi hadde en ganske tett timeplan i dag, men alt begynte veldig fort. Jeg rakk en kjapp research-runde, før jeg og Karoline måtte løpe til trikken. Klokken elleve var det klart for intervju med Karpe Diem - Norges hiphop konger. Når sant skal sies er jeg vel ikke verdens største hiphop kjenner eller fan, men Karpe er utrolig fete. Jeg føler jeg har et relativt åpent sinn, det er jo ikke sånn at jeg er låst fast til én sjanger, eller ett band. Nei'ru. Det aller meste går inn her, sett bort i fra norsk country og danseband. Det går vel inn med litt tvang det og, men det står ikke først i platesamlinga, for å si det sånn. Uansett da, så møtte vi Magdi og Chirag klokken elleve, og det var utrolig morsomt. Jeg har jo likt Karpe en stund - sett de live og har to album av dem, men det å møte dem, prate med dem og se at "Hey. De er jo helt vanlige, helt kule" styrker den interessen jeg har for de bare enda mer. Det er sjeldent jeg lovpriser hiphop, men Karpe Diem er kremen av kremen når det kommer til hiphop, og jeg gleder meg som en unge til plata deres kommer neste måned.
Kan ikke røpe for mye om intervjuet, men de var iallefall veldig jordnære og veldig koselige. Og siden vi først møtte dem måtte vi jo bare ta et bilde! ;-)

 Vi kom tilbake på kontoret cirka klokken ett, og da gikk jeg i gang med en liten artikkel som skulle ut før vi skulle møte musikkansvarlig Chris. Jeg må si - da vi skulle møte Chris trodde jeg hjertet mitt skulle sprette ut av brystet. Jeg skalv og var svimmel, og følte meg helt forferdelig. Jeg hadde vel strengt tatt ingen grunn til det, men jeg bare følte at det var så mye som sto på spill og skulle avgjøres. Det var jo der og da det skulle bestemmes hvilken rolle jeg skulle spille i neste utgivelse av magasinet Plan B. Jeg ble utrolig lettet, overrasket og alle andre lettelses- og gledesord jeg kan. Jeg fikk mye mer spalteplass eller hva du vil kalle det enn jeg noensinne hadde regnet med. Jeg ble nesten litt slått i bakken av oppgavene mine, og det er jo ikke til å komme unna at jeg både gruer og gleder meg til å debutere i magasinet. Jeg har hatt lyst til det så lenge, endelig skjer det, og da kommer nervene. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gjøre det bra, så jeg gleder meg veldig til å begynne.

Jeg må jo også si at det er utrolig kult gjort av Karoline og alle andre å ha så stor tiltro til meg. Jeg tror jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen. Jeg har jo ikke vært i gamet så lenge, så det er jo ganske stort å få så mye ansvar, og så seriøse oppgaver lagt på mine uerfarne, unge skuldre. Men som sagt gleder jeg meg, og som et par fyrer synger; hvis ingen av oss turde ville ikke en dritt skje. Det er jo sant. Hadde ikke jeg turt å hive meg på dette, og de ikke hadde turd å "satse" på meg hadde det jo ikke skjedd en dritt. Så jeg er veldig takknemlig. Enorme muligheter, mye arbeid og mye gøy venter på meg. DET VET JEG BARE! :-)

God dag og god natt! :-)

‹‹I've waited patiently, and I'll wait for the sign››

Nå er min tid kommet. Ikke i døds- eller "nå-skal-jeg-bli-konge"-forstand, men i den forstand at nå går'e veien, og ingen kan ta fra meg det jeg har nå.

Jeg har ventet lenge, jeg har brukt mye tid og krefter og vært tålmodig. Men en ting skal jeg ha; jeg har ikke gitt opp. Jeg har slitt med gjennom ting jeg ville ut av (Annicken, du vet hva jeg mener), og jeg har jobbet som best jeg kan for å få til noe. Nå er jeg nesten redd for at alt skal bli borte, for akkurat nå er det så fryktelig bra å være meg.

Fredag tok jeg toget en time tidligere enn vanlig fordi jeg hadde så mye jobb jeg måtte gjøre. Ikke for Plan B denne gangen, men man kan trygt si det er i samme gate. Så det var altså en grei ting å bruke tid på, med andre ord. Jeg satt meg på Waynes Coffe 08.45 (jeg er sikker på at de går i heftig overskudd på grunn av meg), og jobbet der frem til 10.00. Kjempekoselig liten kaffebar med dyr og god kaffe. Ikke noe Narvesen tull her, nei. Men en ting må jeg si - en kopp kaffe, god musikk på øret og muligheten til å se på mennesker som suser forbi er med på å øke kreativiteten min, så det stedet øker definitivt både kapasiteten og kreativiteten.

Nok om det. Jeg kom som vanlig på kontoret, men på grunn av noen stuck-up kjendiser fikk jeg ikke gjort et intervju jeg hadde planlagt i dag. Det var uansett ikke et kjempe-must, men det hadde vært moro uansett. Vi brukte litt tid på å snakke om Spellemann, og jeg ble ikke delegert en oppgave før klokken var godt og vel elleve. Brukte det meste av dagen på å jobbe med en liten sak, før jeg fikk en meganyhet (!) rundt klokken to. Jeg er sikker på at hjertet mitt stoppet litt opp, og jeg måtte bare løpe ut for å ringe mamma og hive i meg noen røyk for å roe ned kroppen. Jeg tror faktisk jeg skalv fra topp til tå da jeg fikk denne forespørselen, og jeg skjelver nesten bare jeg tenker på det. Jeg kan ikke fortelle hva det er enda, men det er stort! Sykt stort! Jeg har faktisk lagt inn et lite hint i teksten, men det er vel så lite at man må være veldig, veldig interessert for å se det. Uansett gleder jeg meg! Dette overgår (for min del) alt jeg har opplevd før.

Etter jeg hadde fått summet meg litt spurte Karoline om jeg ville være med på ett eller to intervjuer neste fredag. Jeg synes det er kjempegøy, så jeg sa selvfølgelig ja. I tillegg skal jeg i møte med Plan Bs musikksjef for å diskutere min rolle i magasinet. Så jeg gleder meg til å se hva vi kommer frem til der :-)

See you later, alligator!

‹‹I'm going to give this the best that I've got››

Igjen et sitat fra Mr. Höyem, og jeg ga såvisst det beste jeg kunne! 
Gårsdagens Spellemann ble nok en like stor suksess for meg som for de prisvinnende artistene, og med 500 bilder, bra musikk og intervju med Donkeyboy, John Olav Nilsen & Gjengen og Sivert Höyem kunne vel ikke kvelden min blitt stort bedre?

Dagen startet tidlig for min del, men jeg er nok ikke like flink som Vegard, for før jeg dro valgte jeg å shoppe litt til kveldens event. Selv om det ikke var jeg som skulle gå på den røde løperen var det jo greit om jeg også så nogenlunde OK ut, så hvorfor ikke?

Etter intensiv shopping tok jeg, Vegard og Alexander toget 16.30. Da vi kom til Spektrum gikk vi i billettluken for å hente pressekortene våre, og så bar det inn for å finne plass foran den røde løperen. Jeg synes hele opplegget var dritspennende, selv om jeg følte meg litt liten blant alle de store og erfarme som var der. Jeg fikk alikevel god guiding fra Vegard, så jeg kom meg gjennom det. Etter å ha tatt ca 300 bilder (!) på den røde løperen ble vi geleidet inn i presserommet rett ved siden av salen. Dit kom alle artistene som vant pris slik at vi kunne ta bilder og intervjue de.

Jeg fant ut hva en journalist bør gjøre, og hva en journalist ikke bør gjøre når en er på eventer som denne. Jeg fant også ut hva slags journalist/fotograf jeg ikke skal bli. Jeg skal ikke nevne navn eller arbeidsplass, men visse gikk meg på nervene inne i det rommet. Jeg er sikker på at Vegard og Alex vet hvem jeg snakker om. Men det er jo greit å vite hvordan man ikke bør oppføre seg også.

Jeg må si, dette var litt av en opplevelse. Sinnsykt kult å kunne sitte der inne, følge med på alt, høre på bra musikk, intervjue artistene og kunne si at ‹‹Jeg var der. Jeg intervjuet Sivert Höyem, Donkeyboy og John Olav Nilsen & Gjengen.›› Det er ikke noe jeg kan skryte av hver dag, akkurat. Sivert Höyem var forresten en veldig, veldig koselig fyr og har en fantastisk stemme.

Alt i alt en kjempeopplevelse, og jeg fikk tilogmed med meg performancen til Sivert, noe som virkelig toppet kvelden enda mer. Også hadde jeg jo godt selskap óg, så det var veldig hyggelig.
Saken min blir sannsynligvis lagt ut på Plan Bs hjemmesider i morgen tidlig (litt sent, men jeg kom meg ikke inn på siden før klokken ti i kveld), så jeg gleder meg til å få med en ting som det i portofolien. Bra for CVn, og utrolig bra for meg! Det var jo min første tilstelning, og jeg ville så absolutt ikke vært foruten. Den kvelden kommer jeg til å huske i mange år fremover. Utrolig lærerikt, og jeg merket at jeg turte mer og mer utover kvelden. Hadde Sivert Höyem kommet to timer tidligere hadde jeg aldri turt å stille han spørsmål. Jeg skjønte jo fort at det bare var å kjøre på siden jeg først var der - jeg skulle jo ikke være noe dårligere enn de andre journalistene, og jeg ville jo såklart prøve meg siden jeg endelig fikk sjansen til å være med på noe sånt som dette.

Håper jeg får sjansen til å gjøre dette igjen!

Takk for meg :-)

‹‹Alt du kan drømme, alt det kan hende››

I dag var desidert en av mine aller beste dager på jobben noensinne. Faktisk tror jeg denne uken har vært min beste jobb-uke noen sinne.

Dagen i dag startet overraskende bra! NSB var bare ti minutter forsinket, og for en gangs skyld bestemte jeg meg for å ta toget en time tidligere (07.30) for å få alt unnagjort. Jeg tok følge med Alex inn til byen, men på Oslo S skiltes våre veier. Han dro til Plan A og jeg til Waynes Coffe. Jeg satt meg ned for å skrive ferdig et intervju med John Olav Nilsen & Gjengen, og følte at jeg kom ganske godt i gang. Mens jeg drakk min utsøkte Latte tenkte jeg på hvor mye som egentlig har skjedd, og hvor fort det har skjedd. Frem til for en ukes tid siden besto min jobb i Plan B for det meste av å finne interessant stoff på nett, gjøre research og skrive små saker. Dette har endret seg drastisk på rekordtid, og nå går det virkelig min vei her. Fra som sagt å gå fra små saker har jeg iløpet av én uke fått en stor mengde ting å gjøre, noe som gleder meg veldig!

Forrige fredag skrev jeg spørsmål til John Olav, og denne uken fikk jeg svarene tilbake på mail. Det er mitt første mailintervju, og jeg synes det var veldig spennende. Det er jo et ordentlig intervju, bare på mail, og det er veldig enkelt og gøy. Jeg fikk også forespørsel av Karoline om å gjøre et mailintervju med et band som heter Superstars, noe jeg må få ferdig innen helgen er omme. I tillegg skulle Karoline intervjue Chand (Norske Talenter) og Aleksander Denstad With (Idol) i dag. Hun spurte meg på tirsdag om jeg ville være med, og det takket jeg selvfølgelig ja til! Senere samme dag sendte hun melding og spurte om jeg ville fotografere dem til saken hennes, og igjen takket jeg ja. Da jeg kom på kontoret i dag spurte hun om jeg ville tenke ut noen spørsmål til dem, så jeg kunne bidra med spørsmål under intervjuet. Selvfølgelig takket jeg ja til det og, så 11.30 bar det avsted til Café Dus for å intervjue trønderne.

Chand var førstemann, og han var kjempekoselig! Både jeg og Karoline stilte spørsmål, og etter intervjuet tok vi en del bilder både inne på kafeén og utenfor Stortinget. Et kvarter senere var det Aleksander som sto for tur, og igjen var jeg med på å stille spørsmål. Vi satt sammen og drakk kaffe en times tid før vi gikk ut for å ta noen bilder. Han var også kjempekoselig, og jeg er veldig glad for at Karoline spurte meg. Vi snakket en del om nettopp dette på vei tilbake til kontoret, og hun sa at hun syntes jeg var veldig flink og at hun skal prøve å legge fremtidige intervjuer til fredag sånn at jeg kan få være med.

Den største nyheten (og gleden) var alikevel det at jeg skal dekke Spellemannsprisen for Plan B på lørdag! Dette gleder jeg meg helt fantastisk mye til! Og jeg må bare få si takk til Vegard som pushet meg til å sende melding til Karoline å spørre om det var greit at jeg dekket det for dem. Jeg er også glad for at Vegard drar for EUB så jeg slipper å være helt alene. Jeg synes det er sinnsykt kult at jeg får lov til å dra, og Spellemann er jo noe av det absolutt største som skjer når det kommer til prisutdelinger i Norge, så jeg synes det er jævla kult! Jeg gleder meg fryktelig!

Dagen i dag har altså vært veldig produktiv, og veldig bra! Jeg fikk publisert intervjuet med John Olav, jeg var med å intervjue Chand og Aleksander, jeg forberedte meg til intervju med Superstars, jeg ble bedt med på releasepary på mandag OG jeg skal dekke Spellemann i morgen! En virkelig super dag, og jeg håper morgendagen blir enda bedre!

Nå er det ingen tvil whatsoever om at jeg har havnet på riktig sted. Jeg har det bare så utrolig bra hos Plan B, og jeg er veldig takknemlig for at jeg har såppas stor frihet, og så mange muligheter og utfordringer. Jeg er også veldig stolt av meg selv, for jeg føler at jeg har fått til veldig mye på veldig kort tid.Jeg tror også at denne tiden hos Plan B kan være veldig avgjørende for hva som skjer videre i livet mitt, og at dette er med på å forme meg både som journalist og person. Jeg ser allerede forbedringer hos meg selv journalistisk sett, og det er jeg veldig glad for. Jeg kan jo selvfølgelig bli hundre ganger bedre, men jeg lærer noe nytt hver eneste uke, og det tar jeg med meg for å styrke mitt eget arbeid enda mer for hver gang.
Nå har jeg det fint! :-)

‹‹Du vet. Alt du kan drømme, alt det kan hende››.

‹‹Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det››

Man lærer av alt, og en viktig ting er å tørre å feile og prøve å tørre. Noen ganger trenger man bare en liten dytt for å få til det lille ekstra. Takk.

Denne fredagen startet som alle andre fredager. Toget var 30 minutter forsinket. Det blir alltid - alltid - en dårlig start på dagen uten en røyk, kaffe og surfing på Waynes før jobb. Kanskje ikke dårlig, men redusert. På grunn av NSBs forsinkelser har jeg lært meg å leve med denne mangelen, så jeg skal ikke sutre ikke av den grunn.

På vei til jobb fikk jeg en telefon fra Annicken, og hun spurte om det var greit at hun kom kl. 11.00. Det var iallefall greit for meg, og jeg regnet med at det var greit for Karoline og, så jeg sa ja. Da jeg kom klokken ti fikk jeg såvidt startet litt på en sak, og hadde iallefall researchen i boks til Annicken kom.

Da hun kom klokken elleve bar det inn på møterommet for å snakke om meg, jobb og skole. Det virket som om alle sammen kom godt overens, og Annicken fikk møtt de aller fleste på kontoret. Det virker som om alle sammen er veldig positive til utplasseringen, og Karoline ble invitert til presentasjon på skolen i mai. Hun var overraskende positiv og lovte å hjelpe meg med å lage en bra presentasjon, og det var jo veldig koselig. Jeg følte at både Annicken og Karoline skrøt meg langt oppi skyene, og jeg må innrømme at jeg ble en smule flau (og sannsynligvis ganske rød) da praten utviklet seg til å handle om meg og min kompetanse. Men hyggelig var det uansett, og etter praten ble det klart at jeg skulle få prøve meg som journalist i magasinet Plan B, og ikke bare på nett. Og det er jeg iallefall kjempeglad for! Det blir sikkert veldig spennende å være med på hele prosessen fra å ringe og avtale til å sende det jeg har skrevet til korrektursjekk.

Jeg føler at jeg har mye positivt å se frem mot nå, og jeg merker allerede nå at jeg har fått mer å gjøre. Jeg brukte blant annet noen timer i vinterferien på å skrive en artikkel om bandet Casiokids, noe som passer meg ganske bra.

Jeg gleder meg til en ny uke på jobb, men først skal jeg sette meg i sofaen og se på Northug & Co ta enda flere gull! :-)

Ha en fin ferie!

‹‹Jeg skriver aldri om dagen. Det ville være som å springe gjennom et kjøpesenter uten klær››

Jeg bruker bare sitater jeg mener det er noe sant i, og det er det jammen i dette. Jeg pratet med en lærer om det for et par dager siden og - jeg gjør helst alle leksene midt på natten, og det gjelder bloggingen og.

Jeg glemte helt vekk bloggingen forrige uke, og tar det derfor i dag.

Forrige fredag var en kort, men fin dag som vanlig. Det begynner å bli en ganske innøvd, men fortsatt ikke kjedelig, vane å ta seg den noget lange veien til jobb hver fredag. Det er alltid samme forsinkede tog, samme stappfulle t-bane, samme gode kaffe og idémyldring på kaffebaren og samme venting for å komme inn på kontoret. Jeg bare fatter ikke at etter nesten et halvt år (runder av litt her bare. Det er med på å skape en dramarisk stemning, vet du), så skjønner fortsatt ikke dama i resepsjonen at jeg ikke er ute etter å snike meg inn for å stjele eller bombe istykker bygnigen - jeg vil bare på jobb!

Jeg kom meg nå på jobb til slutt, og som vanlig var humøret på topp. I dag var en sånn dag hvor det var veldig lite, eller iallefall lite interessante ting å skrive om. Jeg brukte halvtimen min før jobb, og en halvtimes tid på jobb på å prøve å finne noe passende å skrive om, men den gang ei. Eller det vil si; vi fant noe, men det var ikke akkurat verdens kuleste saker. Én sak om Brittany Murphys dødsfall, og en om en norsk rapper som har blitt det store hotte på Jamaica. Har hatt kulere ting å skrive om, men som jeg har sagt før så synes jeg det er greit å prøve det meste. Er jo også greit å oppleve dager det ikke skjer så mye heller, for det er jo sånn det er i det virkelige liv. Dagen min var ferdig så tidlig som 14.30, så da ble det et par timer ekstra helg på meg.

Denne fredagen (12.februar) var jeg ikke frisk i det hele tatt, så da ble det ingen jobb. Jeg har vært dårlig litt sånn frem og tilbake i et par uker nå, altså vært hjemme fra skolen og sånn, så Karoline har visst at jeg ikke var bra. Men jeg føler jo at jeg har jobbet ganske hardt alle andre dagene jeg har vært der, og dette er første gangen jeg er syk, så heldigvis gikk det bra. Jeg sendte melding/ringte til to av mine medsammensvorne og spurte om det var greit at jeg ble hjemme, og det fikk jeg ja til. Jeg sa også at jeg kunne skrive en artikkel hjemmefra, men det sa de ikke var nødvendig hvis jeg var dårlig. Jeg får heller ta det igjen neste uke med enda hardere jobbing dersom jeg ikke enda holder sengen. Jeg har allerede tenkt ut et par saker, og snart skal jeg spørre om jeg får skrive i magasinet også, ikke bare på nett.

Ha ein grisefine natt!

‹‹I am so clever that sometimes I don't understand a single word of what I am saying››

Nettopp. Jeg er ganske smart dersom jeg vil - i motsetning til NSB. Jeg regner med at NSB står for Norske surrebukker, det bør det iallefall. Dagen startet med et innstilt tog, noe som vil si buss i nesten halvannen time for å komme seg inn til byen, noe som igjen vil si at jeg kommer nesten en halvtime for sent på jobb. Takk for den, NSB.

Nok klaging over NSB (selv om jeg kunne fortsatt i det uendelige). Mine overordnede er heldigvis kjent med at NSB ofte er forsinket, så det var null problem fra deres side. På grunn av dette ble arbeidsdagen min litt kortere enn vanligvis, men jeg rakk likevel å skrive to helt greie saker.

Min første sak var om film. Tore Renbergs roman ‹‹Mannen som elsket Yngve›› ble en stor suksess, og nå er toeren klar for lerretet. Iogmed at nyheten kom ut i går kveld/dag tidlig var det ganske morsomt å kunne bruke litt av det jeg kan pluss gjøre research. Saken ble ikke så lang, men den ble helt grei og alle vesentlige punkter ble med, så da er vel det greit. Det er forøvrig mye lettere å skrive om saker som engasjerer meg og som jeg har et forhold til, enn det stikk motsatte. Dette, for eksempel, var gøy å skrive om fordi jeg har lest boken og sett filmen, og har derfor en mening om hvordan oppfølgeren kommer til å bli, og om hvordan Renberg skriver. Ikke det at jeg skrev så mye om akkurat dét, men jeg hadde det jo i bakhodet mens jeg skrev. Mote, derimot, som jeg har skrevet om et par ganger funker ikke like bra. Jeg har ingen problemer med å skrive om det, det tar bare litt lenger tid fordi det krever mer research og tenking siden jeg ikke er like interessert i å lese/skrive om det som jeg er med kultur. Men som jeg (tror jeg) har sagt før, så lærer man jo av alt. Selv om motesakene tok tid så ville jeg jo ikke vært foruten, alt er med på å forme meg som journalist.

Den andre saken jeg skrev var om Apples nye storsatsing - iPad. Dette var faktisk ganske gøy, sett bort ifra litt haltende kunnskaper. Men det er det jo bare å lese seg frem til, og voilá, der har du en sak. Neida. Fult så enkelt er det nok ikke, men jeg føler jeg begynner å få dreisen på det. Når jeg skriver om teknologi er jeg ekstra nøye, for jeg vil jo selvfølgelig at rett skal være rett. Jeg må derfor lese side opp og side ned om hva andre har skrevet for å sikre meg at fakta er rett. Jeg er bokstavelig talt umulig å få kontakt med når jeg skriver om teknologi! Jeg er så fandenivoldsk konsentrert at det ikke burde vært lov. Hadde noen tatt et bilde av meg mens jeg skrev om det hadde man nok sett at maskinen i hjernen jobbet for fullt. Men nok om det. På nettsiden vår har vi mange kategorier, men teknologikategorien inneholder foreløpig ikke nok saker til at det kan bli en egen kategori. Jeg jobber derfor med å fylle den opp, og jeg hadde ikke trodd at å skrive om duppeditter skulle være så gøy. Det er både utfordrende og moro. Who knew?

Man blir jo gjerne litt blind for egne feil når man jobber med en sak et par timer og leser den på nytt og på nytt, så derfor er det bra at man har noen til å lese korrektur for en. Karoline går alltid gjennom sakene mine før de publiseres, for det kan jo hende at ting som virker logisk for meg, ikke er like logisk for resten av verden. For eksempel da jeg skrev sak om Geir Zahl fra Kaizers som kommer ut med soloplate var jeg jo egentlig bare så opp i skyene glad for at jeg fikk skrive om han, så jeg glemte jo at resten av verden mest sannsynlig ikke er Kaizerfans. Jeg gjorde ingen store feil, men jeg måtte passe på å ikke bruke interne ord og uttrykk eller språklige bilder som ingen andre enn meg selv og Kaizerfans ville forstått. Men sånn er det jo; når man kan veldig mye og brenner for en ting skriver man jo slik at det virker logisk for en selv. Men der retter altså Karoline meg, noe som er veldig bra. Hun rettet meg også i sta da jeg hadde prestert å skrive "blablabla" som ingress ‹‹Mannen som elsket Yngve››-saken. Haha, det var jo egentlig bare litt moro. Jeg kom ikke på noen bra ingress i farten, og fylte derfor ut feltet med bare "blablabla" frem til jeg fant på noe annet. (Systemet er nemlig slik at man må fylle ut tittel-, stikktittel- og ingresspunktene før man lagrer og begynner å skrive, hvis ikke blir det bare blankt og man får ikke endret det igjen). Men det løste seg heldigvis til slutt, og jeg fikk skrevet en ordentlig ingress.

I dag var det deilig å endelig bli ferdig, ikke fordi det ikke var gøy, men fordi jeg følte jeg hadde gjort en bra jobb og var klar for helg. Så etter den siste kaffekoppen ble slukt og lyset slukket bar det ut på en real shoppingrunde. Simpelthen bare fordi jeg syntes jeg fortjente det :-)

I hate the part of the show where we have to say goodbye to someone, therefore I say farewell!

‹‹Livet er som å spille en fiolinsolo i full offentlighet der du lærer å spille mens du holder på››

Flott sagt, det skal mannen ha. Jeg har gått for en del "sitat-overskrifter" merker jeg. Nettopp av den enkle grunn at sitater ofte er veldig beskrivende for akkurat det jeg føler, og å bruke et sitat som overskrift setter den ekstra schwongen på innlegget mitt. Jeg vurderte også å bruke et sitat av Ari Behn, ‹‹Livet er en fest og jeg er et smykke››, men følte ikke at det ga akkurat den samme schwongen, selv om det er utrolig morsomt.

Men sitater satt til side, og min arbeidsdag satt frem. For en fin dag! Virkelig! Dagen startet med nesten ingen forsinkelser fra NSB, noe som jo er et fenomen i disse dager. Deretter satt jeg meg en halvtimes tid på min nyeste oppdagelse; Waynes Coffe. Kjempegod kaffe, samt trådløst internett som lot meg forberede meg litt ekstra før dagens møte med research og jobb. Jeg hadde et par ideér, men lurte på om de var greie nok til å bli satt ut til live. Karoline ba meg nemlig om å prøve å tenke ut et par aktuelle saker fra fotomessen jeg var på, i tillegg til de sedvanlige musikk-, film- og temasakene jeg vanligvis tenker ut.

Forresten har BiipMag (som jeg tidligere skrev for) byttet navn til PlanB, så nå er nettsiden oppdatert og matcher derfor også navnet på magasinet som gis ut. Som jeg forøvrig håper jeg får bli med å skrive litt i når neste nummer kommer ut. På PlanB's nye hjemmeside ligger også mine gamle saker dersom noen skulle lure.

Jeg startet med legge frem forslagene mine, og de falt heldigvis i god jord hos sjefen - noe som selvfølgelig var veldig bra. Så jeg startet dagen med å skrive om 3D-kameraer. Det var faktisk morsommere enn det høres ut som, men jeg følte at artikkelen ble litt så som så grunnet manglende kunnskap og forståelse fra undertegnede. Men Karoline likte den, og det er jo det viktigste, så da skal jeg ikke klage på det.

Min andre sak var litt mer spennende, og fikk meg til å fokusere på nye ting. Jeg skrev om artister som samarbeider for å hjelpe jordskjelvofrene på Haiti, noe som jo er en kombinasjon av samfunn og musikk. Jeg synes dette var både interessant og givende på en merkelig måte, og jeg håper jeg får skrevet flere saker om ting som dette.

Jeg må forresten bare få snakke litt om hvor koselig jeg egentlig har det hos PlanB. Jeg har det veldig, veldig bra. Jeg gruer meg egentlig til den dagen jeg ikke lenger må sitte 90 minutter på tog, 4 minutter på t-bane og 6 timer innelukket på et kontor med disse menneskene. Sukk. I tillegg til mine vanlige kollegaer ble jeg i dag også presentert for en jente som heter Maria. Hun var ett år yngre enn meg, og hadde to ukers praksis hos PlanB. Så i dag var vi faktisk tre jenter på kontoret, noe ikke alle guttene satte like stor pris på. Etter jeg hadde skrevet ferdig sakene mine, spist lunsj og kjøpt meg en is-latte hos Wayne (mmm), var det tid for litt CS! Oh yes. Vi er syv-åtte stykker på kontoret som spiller mot hverandre, pluss tre-fire selgere på et annet kontor som også er med å spille. Herregud, lenge siden jeg har hatt det så morsomt. Det å spille CS på jobb burde egentlig være obligatorisk på alle arbeidsplasser. Det styrker virkelig samholdet, i tillegg til at man lærer om hverandres styrker og svakheter. Det var dagens leksjon fra meg.

En siste ting før jeg legger meg; denne jobben har gjort at jeg tør å satse mer. Satse, utforske og tørre mer. Den har også gitt meg mange flere muligheter enn jeg ellers ville hatt. For eksempel har jeg fått enda en jobb gjennom jobben. En av sjefene mine hooket meg up med noen folk som driver en golfklubb, så nå skal jeg skrive og jobbe med nettsiden deres. Det er jo egentlig helt fantastisk. Jeg får faktisk lønn for det, og jeg tar det jo som en tillitserklæring at sjefen valgte nettopp meg til å gjøre den jobben.
Jeg har også søkt jobb hos et nettsted som spesialiserer seg på musikk (nyheter, reportasjer, konsert- og plateanmeldelser o.l.). Jeg vil enda ikke si hvilket nettsted det er, men det virker som om det kan være en god ting for meg, og mailen jeg fikk var også veldig oppløftende. Dette er kun en liten linje fra mailen jeg fikk, men jeg syntes det var veldig koselig, og som sagt veldig oppløftende.

‹‹Du virker å ha musikkintressen i orden, samt erfaring og ambisjoner innenfor musikkjournalistikk.››

Det er en ulønnet jobb, men jeg er sikker på at den vil gi meg enda mer erfaring, i tillegg til at det ser bra ut på CV'n. Men poenget mitt er at jeg ikke hadde fått golf-oppdraget dersom jeg ikke hadde vært hos PlanB, og jeg hadde ikke turt å ta sjansen på å søke jobber som den jeg har søkt på, hadde det ikke vært for PlanB. Så jeg vil tørre å påstå at dette året - som ikke egentlig er et år, ikke engang et halvt år - allerede har gitt meg veldig mye.

Alt i alt var egentlig dette en av de aller beste dagene jeg har hatt på jobb, og som vanlig gleder jeg meg til nok en fredag i Tigerstaden.

Farewell. God knows when we shall meet again.

Monkey business, or no business

Jess! Føler at det nye (ti)året startet som et skudd, og ærlig talt - hva mer kan jeg be om?

Jeg ser nå at jeg glemte å blogge siste gangen før jul, men det skal jeg rette opp i nå. Hvertfall. Siste uken før jul var - som vanlig - en ganske bra og lang dag på jobb. Jeg møtte opp i Fridtjof Nansensgate 14; blid som en sol, dog noe redusert etter en dårlig natts søvn, men like fullt klar til dyst!
Jeg har jo vært hos Biip/Plan B en del ganger nå, og merker at jeg får større tillit (?), og mer valgfrihet. Jeg har nok ikke kjørt meg helt fast selv om jeg kan velge å skrive om musikk hele tiden, for denne gangen laget jeg nemlig en sak om hvordan man kan lage den feteste nyttårsfesten. Det var riktignok ikke mitt forslag i utgangspunktet, men jeg tok imot oppgaven med et smil og gjorde det beste ut av det, og det ble faktisk ikke så halvgærent heller. Etter en koselig julelunsj med vafler (jeg er nemlig så heldig at fredag er vaffeldag), fikk vi plutselig uventet besøk.
JULENISSEN OG HANS GODE HJELPER KOM PÅ BESØK. Det var utrolig koselig. De kom med bjeller og sekker med gaver i (julenissen var fra Egmont, ikke fra Biip/PlanB). Jeg trodde vi skulle få en sekk på deling på kontoret, men neida. Vi fikk to stappfulle sekker hver, som innehold dvd'er, spill, en cd, bøker, blader og vin. Litt av en goodybag, kan du si. Og som om ikke det var nok fikk jeg også en veske full av sminke av Biip/PlanB, noe som også var veldig koselig. Hadde ikke regnet med å få noe, men er veldig glad for at jeg har blitt tatt så godt i mot som det jeg har. Det var en veldig fin start på ferien og en bra slutt på 2009.

2010! Pangstart! Jeg fikk melding av Karoline i går (torsdag), om jeg kunne forberede en musikk- eller/og filmsak til i dag. Jeg satt meg ned, vrei hjernen og tenkte på hva som kunne vært interessant for dem, og ikke bare for meg, noe som ikke alltid er like lett, fordi jeg (sitat av mamma) har en skikkelig radikal og sær musikksmak. Takk for den, du. Jeg synes det bare er kult jeg. Men uansett, jeg ville nå ihvertfall prøve å få skvist inn litt raddis-musikk inn i denne ellers så konservative verdenen, så jeg foreslo å skrive en sak om Kaizers-gitaristen Geir Zahl som kommer ut med ny plate 1.februar. Og det fikk jeg! Det var veldig moro, for i tillegg til å skrive om det jeg interesserer meg aller mest for, så er jeg også den tredje personen i Norge (!) som skriver en sak om Zahls nye album. Og dét synes jeg er jækla kult! Jeg brukte litt tid på den, for det var viktig at den skulle bli ordentlig bra, sånn i tilfelle noen celebre mennesker skulle komme til å lese den.
Etter å ha plundret, klundret og surret med den noen timer begynte jeg på ny sak. En sak om norske, fremadstormende band som kommer til å lage liv og røre i den norske musikkbransjen i året som kommer. Eller som nettopp kom. Ble ganske fornøyd med begge sakene, og Karoline sa de var kjempebra, og at det var flott at jeg kom med egne ideér, og da ble jeg enda mer fornøyd!

Forresten. Du kan jo ta en titt her, så kanskje du vil kjøpe deg ny plate 1.februrar?

Gleder meg til å komme tilbake neste uke. Dessuten fant jeg en fet kaffebar rett rundt hjørnet med dritgod kaffe latte, så da kan jeg heller sitte der i 45 minutter før jobben, istedenfor å bare surre rundt.
Waynes Coffee, hær kjæm æ neste fredag.

Have a good one, ay. Monkey business, or no business.